Donald Trump forsto hvem Benjamin Netanyahu var under det stjålne amerikanske presidentvalget i 2020. Selv om det ikke har sett sånn ut, har de to mennene siden den gang vært fullstendig ute av takt med hverandre. President Trump drømmer om å slutte fred der det er krig, mens statsminister Netanyahu forfølger sitt «revisjonistisk-sionistiske» prosjekt (ikke relatert til Herzls «sionisme») om å erobre Midtøsten. Iransk standhaftighet har avslørt agendaene deres og knust kompromissene deres.
Verden endrer seg i høyt tempo. År 2026 blir preget av tilbakekomsten av innflytelsessfærer, oppløsningen av gamle imperier og en retur til eldre spilleregler i internasjonal rett. De som ser skiftet tidlig og tilpasser seg raskt, blir sittende igjen med handlingsrommet.
Konfrontasjonen mellom Israel og Iran samsvarer overhodet ikke med bildet som presenteres av media. Dens røtter ligger i en periode før den islamske republikken og har ingen forbindelse med byggingen av en atombombe. Dagens utbrudd er ment å skjule ugjerningene til argentineren Rafael Grossi, direktør for Det internasjonale atomenergibyrået.
Vi forstår ikke forhandlingene i Ukraina og Midtøsten fordi vi ikke forstår forskjellen mellom kriger og sivile konflikter. Vi tilnærmer oss fredsskaping som om det var et spørsmål om å dele opp felles eiendom under en skilsmisse, etter noen års samboerskap. Men kriger har en unik intensitet og er forankret i langvarige konflikter, ofte over flere generasjoner. Generelt sett er materielle forhold, lidelse og vold av sekundær betydning sammenlignet med urettferdigheten.
Etter tålmodig å ha foreslått for Benjamin Netanyahu at han skulle forhandle med den palestinske motstanden, men bare møtt en sta beslutning om å massakrere palestinerne, annektere Gaza, sør-Libanon og Syria og starte en krig mot Iran, har Trump-administrasjonen nå skiftet gir. Det er nå klart for dem, slik det har vært for alle som har vært interessert i denne regionen i 80 år, at revisjonistiske sionister er fredens fiender, og derfor også Israels.
President Donald Trump har mislyktes i å bringe fred til Ukraina, slik han trodde han kunne. Han har oppdaget en situasjon som er langt mer kompleks enn han forventet. Ved å nekte å velge side, har han oppdaget at han er slynget ut i en hundre år gammel konflikt mellom to svorne fiender, en konflikt som hans forgjengere Barack Obama og Joe Biden fyrte opp under og instrumentaliserte. Han må derfor opplyse sine medborgere før han kan løse situasjonen.
Allmennheten er fullstendig uvitende om hva som egentlig står på spill i forhandlingene mellom Washington og Teheran. Denne artikkelen forteller om en situasjon der konstante løgner har hopet seg opp over tre tiår, noe som gjør enhver fremgang spesielt vanskelig. I motsetning til hva folk flest tror, handler ikke atomspørsmålet i Iran om hvorvidt Teheran vil skaffe seg en atombombe eller ikke, men om hvorvidt de vil være i stand til å hjelpe Palestina uten å måtte ty til våpen.
President Donald Trump handlar raskare enn andre politiske leiarar av hans generasjon. På berre tolv veker har han allereie endevendt «den amerikanske imperialismen» til fordel for «eksepsjonalismen». Dette er ikkje enden på problemet, men det representerer eit viktig steg framover både for USA og for resten av verda.
Omveltningene vi er vitne til med trumpismen påvirker USA, deres nasjonale forbindelser og det innenrikspolitiske livet til deres allierte. Det kan virke merkelig ate europeiske ledere kritiserer innenrikspolitikken til presidenten av USA, i strid med prinsippet om ikke-innblanding i et fremmed lands indre anliggender. Men selv om de ikke lider under hans reformer hjemme, må de stå ut med uutsigelige konsekvenser som disse framprovoserer på hjemmefronten. Disse har bare så vidt begynt.
Sjansen for at USA forlet sin posisjon i spissen for NATO, sjølv om dei ikkje trekk seg frå Atlanterhavsalliansen, sender det politiske Vesten tilbake til seg sjølv. Korleis kan ein sikre fred på kontinentet? Prosjektet European Defense, utvikla av François Mitterrand og Jacques Chirac, tillet ikkje forsvar av det europeiske rommet, den gir berre EU middel til å intervenere i tilfelle massakrar i utlandet. Prosjektat til Emmanuel Macron og Keir Starmer samsvarer med behova til landa deira, men på ingen måte kontinentets behov. Men tida renn ut, for det er forventa konfliktar i nord-Ukraina, Moldova og Bosnia-Herzegovina.
For dei «revisjonistiske sionistane» (det vil seie etterkomarane av Ze’ev Jabotinsky og Benzion Netanyahu — ikkje å forveksle med Theodor Hertzl sine «sionistar»), har tida kome, etter sigeren over Hamas, Hizbollah og Assad’ane, til å knuse Iran. For Donald Trump derimot, må prioriteten etter pasifiseringa av Ukraina-konflikten vere å skape fred rundt Iran. Pressa har auga sine på Palestina, men det er rundt Teheran at freden i Midtausten utspeler seg.
I ein månad har opphopinga av kritiske hendingar rundt USA, Ukraina og Den europeiske unionen (EU) vore vanskeleg å tolke, fordi kvar av dei involverte maktene prøver å skjule korta sine. Dei europeiske stats- og regjeringssjefane set opp eit dumt ansikt når dei forsikrar om at dei framleis vil støtte dei integrale nasjonalistane i Ukraina, sjølv om Washington og Moskva allereie har blitt samde om at ein fredsavtale må til. Men det er mogleg at dei diplomatiske møta på svært høgt nivå tener til å skjule ei anna sak: å hindre ei betydeleg økonomisk krise i Vesten. I så fall må Washington terrorisere sine allierte for å tvinge dei til å bere vekta av den amerikanske gjelda.
