klimagassutslipp

Store deler av de klimagassene som er tilført atmosfæren på grunn av menneskelig aktivitet, kommer fra forbrenning av kull, olje og gass. Avskoging og andre arealendringer, samt industrielle utslipp, er andre kilder til utslipp av klimagasser. De samlede menneskeskapte klimagassutslippene er på om lag 50 milliarder tonn CO ₂ -ekvivalenter per år (2019).

Det er store forskjeller på hvor store klimagassutslippene er i forskjellige land. Historisk sett har de industrialiserte landene i Europa og Nord-Amerika stått for hoveddelen av utslippene. Etter år 2000 har imidlertid utslippene vokst raskt i mange utviklingsland og nylig industrialiserte land, og Kina er i dag landet med høyest utslipp av klimagasser (om lag 12 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter i 2019). Utslipp per innbygger er likevel jevnt over høyere i industriland enn i utviklingsland (se figur).

Siden etableringen av FNs klimakonvensjon i 1992 har alle land vært pålagt å føre regnskap med sine klimagassutslipp. Disse regnskapene inkluderer alle klimagassutslipp som skjer innenfor landets grenser.

Det har også vært argumentert for at utslipp bør beregnes på andre måter. Ett eksempel er å beregne utslippene som følger av landets forbruk. Med denne metoden ville for eksempel utslippene fra varer som produseres i Kina, men forbrukes i Norge, regnes til Norges utslipp. Om lag ti prosent av Kinas klimagassutslipp er knyttet til varer som eksporteres til andre land, og fordi det er etterspørselen i forbrukerlandene som fører til produksjonen i Kina, kan man argumentere for at utslippene bør regnes til forbrukerlandene. Slik beregnes allerede klimagassutslippene for olje og gass som eksporteres fra ett land til et annet, fordi den brennes i forbrukerlandet. Dermed tillegges Kina både klimagassutslippene for varer landet eksporterer og for olje og gass som landet importerer, mens Norge ikke tillegges klimagassutslippene for verken varer vi importerer eller oljen og gassen vi eksporterer.

I Sverige føres det statistikk over slike forbruksrelaterte utslipp ved siden av det tradisjonelle utslippsregnskapet. Enkelte byer, som Oslo, arbeider med å gjøre det samme.

Bedrifter som fører utslippsregnskap beregner ofte både de direkte utslippene som oppstår i egen virksomhet og de indirekte utslippene som oppstår ved produksjon av varer bedriften bruker eller når deres kunder bruker produktene bedriften selger (såkalt scope 1, 2 og 3-utslipp). Slike beregninger følger et annet sett regler enn dem som gjelder for landene i FNs klimakonvensjon.

For å begrense menneskeskapte klimaendringer har mange land etablert mål om å redusere sine utslipp av klimagasser. Parisavtalen fra 2015 pålegger alle land som har sluttet seg til avtalen å etablere et mål om reduserte klimagassutslipp hvert femte år. Slike mål tar vanligvis utgangspunkt i det tradisjonelle utslippsregnskapet, og gjelder derfor utslipp innenfor landets grenser. Men mange land har også etablert andre typer mål, for eksempel for utbygging av fornybar energi.

Ifølge Parisavtalen må det i andre halvdel av århundret oppnås balanse mellom utslipp og opptak av klimagasser. Det betyr at menneskeskapte klimagassutslipp må reduseres ned mot null, og at alle gjenværende utslipp må oppveies av at en tilsvarende mengde klimagasser fjernes fra atmosfæren.

Statistisk Sentralbyrå fører regnskap over norske klimagassutslipp som skjer innenfor Norges grenser, i tråd med standardene satt i FNs klimakonvensjon. Disse utslippene var på 51 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 1990. Ut over 2000-tallet økte de først til rundt 56 millioner tonn (2007) før de i senere år har begynt å falle. I 2024 var utslippene 44,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, 13 prosent lavere enn i 1990. De største utslippskildene er olje- og gassutvinning, industri og transport.

• klimaendringer
• klimagasser fra husdyrbruk
• norsk klimapolitikk
• Parisavtalen
• Klimakonvensjonen

• SSB: Norske klimagassutslipp
• Miljøstatus: Norske utslipp og opptak av klimagasser
• EDGAR - Emissions Database for Global Atmospheric Research