Elfenbenskysten

Størstedelen av landet er flatt lavland, preget av underliggende bergarter fra arkeisk og prekambrisk tid. Spesielt den sørlige delen består vesentlig av flatt lavland, men landet er overalt preget av lave åsrygger og elvedaler. Det er vesentlig i vest rundt byen Man at landskapet hever seg nevneverdig.

På grensen til Guinea i vest ligger Elfenbenskystens høyeste fjell Mont Nimba (Nimbafjellet, 1752 moh.). Den nordvestre delen av landet har høydedrag på opp mot rundt 1000 meter over havet. I den nordlige og nordøstlige delen av landet er det høydedrag som strekker seg opp 600–700 meter over havet.

Landet er gjennomskåret av en rekke elver som hovedsakelig renner fra nord mot sør, men ingen av dem er seilbare for skipstrafikk. I sør, ved kysten mot Atlanterhavet, ligger tre betydelige laguner med tilknytning til havet, men med hovedsakelig ferskvann fra tilførselselvene. Havnebyen Abidjan ligger ved den største av disse, Ébriélagunen.

Elfenbenskystens har, med unntak av noen få nasjonalparker, lite uberørt regnskog igjen. Det naturlige biologiske mangfoldet er de fleste steder redusert på grunn av overdreven jakt, skogdrift, plantasjer, jordbruk eller som følge av felling av trær til lokalt behov for brensel.

Landet har tre klimatiske soner. Det er ekvatorialt klima i sør, tropisk i den midtre delen og semiarid i nord. Den sørlige, kystnære delen har relativt moderate temperaturer som varierer mellom 25 og 30 °C. Det er relativt mye nedbør, cirka 1800 millimeter per år i Abidjan og noe mer vest i landet.

• Les mer om Elfenbenskystens geografi, Nimbafjellet, Elfenbenskystens dyreliv og Elfenbenskystens planteliv.

Landets innbyggere kan deles inn i noen få hovedgrupper. Totalt har landet 60–80 ulike etno-lingvistiske grupper. Hovedgruppene er akan i sør og sørøst, kru i vest mot Liberia, voltafolk i nordøst mot Ghana og mande i regnskogen i sentrum av landet og på savannen mot nord. Andre etno-lingvistiske grupper er bété, baulé, syula og anyi, som dels er undergrupper av de førstnevnte.

Befolkningen både i den sørøstre og den sentrale delen av landet er innvandrere fra Ghana, de fleste som følge av press fra Ashanti-riket. I nord er de fleste etterkommere av innvandrere fra naboland i nord. I den nordvestre delen av landet er en stor etnisk gruppe etterkommere fra Mali-riket og senere fra oppløsningen av Songhai-riket. Mange er også etterkommere av migranter som ble presset sørover som følge av islamisering i nord.

Urbaniseringen har tiltatt i senere år, med stor vekst i både store og små byer og tettsteder. Bare de aller færreste lever på tradisjonelt vis i skogsbeltet i sør. Mange er fortsatt knyttet til landsbygda i forbindelse med jordbruk, plantasjer, handel og småindustri.

Religion og spiritualitet er veldig viktig for alle i Elfenbenskysten. Et mindretall er kristne, vesentlig katolske. Mange er muslimer, mens de fleste praktiserer tradisjonelle religioner, gjerne parallelt med kristendom eller islam.

• Les mer om Elfenbenskystens befolkning.

Elfenbenskysten har siden 1960 vært en republikk med en president som har relativt mye makt. Presidenten, regjeringen og parlamentet holder alle til i den økonomiske hovedstaden og havnebyen Abidjan.

Administrativt er Elfenbenskysten delt inn i 14 distrikter inklusive to selvstendige bydistrikter, Abidjan og Yamoussoukro. De administrative enhetene i landet er sentralt styrt med statlige representanter som administrativt ansvarlige for hver enhet.

Som del av en forsvarsavtale mellom de to landene har Frankrike en militærbase permanent beliggende nær flyplassen i bydelen Port-Bouët i Abidjan. Med fransk medvirkning er det etablert et internasjonalt treningssenter mot terrorisme i Jacqueville utenfor Abidjan.

• Les mer om Elfenbenskystens politiske system, Elfenbenskystens forsvar og Elfenbenskystens flagg og våpen.

Det er få eller ingen direkte etterkommere av landets urbefolkning i Elfenbenskysten, men blant disse regnes gagufolket. Flertallet av innbyggerne er innvandrere eller etterkommere av innvandrere fra de siste 500–600 årene. Dette er til tross for at funn av redskaper tyder på menneskelig bosetting i området tilbake til i hvert fall 10 000 år fvt.

Lite egnede havner for de europeiske skipene gjorde Elfenbenskysten mindre utsatt for slavehandel enn andre land i regionen, til tross for at kysten langs Vest-Afrika ble besøkt av portugisiske sjøfarere fra 1470-tallet. Franske misjonærer slo seg ned i den sørøstre delen av landet tidlig på 1600-tallet. På samme tid startet handel med elfenben, noe som ga opphav til navnet Elfenbenskysten. Rundt 200 år senere startet organisert fransk militær inngripen, men fullt koloniherredømme startet først ved begynnelsen av første verdenskrig.

Under landsfaderen Félix Houphouët-Boignys regjeringsperiode (1960–1993) hadde Elfenbenskysten stor økonomisk utvikling. Landet var imidlertid en ettpartistat under Houphouët-Boigny, som beholdt nære forbindelser til den tidligere kolonimakten Frankrike. Statsminister Alassane Ouattara styrte i praksis landet under Houphouët-Boignys siste år. På 1990-tallet gikk Elfenbenskysten inn i en turbulent periode preget av voksende etniske og religiøse motsetninger, politisk uro, statskupp, borgerkrig og splittelse av landet i to deler. I tillegg kom et brudd i de gode forbindelsene med Frankrike i en periode på 2000-tallet.

Etter flere utsettelser på grunn av borgerkrigen og mislykkede fredsavtaler ble det avholdt presidentvalg i 2010. I andre valgomgang ble Alassane Ouattara utropt til vinner med 54 prosent av stemmene. Den sittende presidenten, Laurent Gbagbo, nektet å godta resultatet, og i urolighetene som fulgte etter valget ble flere tusen drept. 21. mai 2011 ble Ouattara offisielt innsatt som president. Han ble gjenvalgt i 2015, 2020 og 2025, med stadig sterkere anklager fra opposisjonen om et autoritært og udemokratisk styre.

• Les mer om Elfenbenskystens historie.

Landet har en relativt moderne industrisektor og et velutviklet allsidig næringsliv. Havnebyen Abidjan er en stor og viktig havn, både for Elfenbenskysten og for nabolandene Mali og Burkina Faso i nord. Det er gode vei- og jernbaneforbindelser til Ouagadougou, hovedstaden i Burkina Faso, og veiforbindelse til Bamako, hovedstaden i Mali.

Elfenbenskysten hadde i 2023 et bruttonasjonalprodukt (BNP) på 78 800 millioner amerikanske dollar (USD). BNP per innbygger er på rundt 2600 USD (2019). Elfenbenskysten representerer en betydelig økonomi i Vest-Afrika. Under Alassane Ouattaras presidentperiode har den økonomiske veksten ligget på rundt 8–9 prosent per år, men med en kortvarig oppbremsing som følge av koronapandemien.

Økonomien i Elfenbenskysten er basert på jordbruk, tradisjonelt for eksport. Det eksporteres olje fra offshoreaktivitet. Landet har også en god del industribedrifter, spesielt basert i den økonomiske hovedstaden Abidjan. Rundt om i landet finnes det også mye småindustri, spesielt innen foredling av jordbruksprodukter og frukt- og plantasjevirksomhet, spesielt kakaoplantasjer.

Elfenbenskysten har en oljeraffineringskapasitet som overgår landets eget behov. I tillegg til olje fra egne oljefelt tar landet imot råolje fra naboland og sender raffinerte oljeprodukter tilbake. Nå har landet kun ett raffineri i drift, drevet av Societé Ivoirienne de Raffinage (SIR) og lokalisert til Abidjan, med en kapasitet på 65 000–70 000 fat olje per døgn.

• Les mer om økonomi og næringsliv i Elfenbenskysten og mynt, mål og vekt i Elfenbenskysten.

Siden de fleste ivorianere tilhører etniske grupper som er etterkommere av innvandrere, bærer en del fortsatt med seg nedarvede fortellinger om hvordan stammen ankom fra naboland. Slike muntlige historier og myter, sammen med språk, klesdrakter, musikk og andre kulturtradisjoner, er viktige for folks identitetsdannelse. Befolkningen i Elfenbenskysten er derfor mye engasjert innen håndverk, kunst og kultur samt brukskunst.

56 prosent av barna fullfører barneskolen, 30 prosent ungdomsskolen og 13 prosent videregående opplæring (2019). Landet har en rekke både offentlige og private høyere utdanningsinstitusjoner. Fremst av disse er Université Félix-Houphouët-Boigny i bydelen Cocody i Abidjan. Et noe mindre universitet i samme by er kjent som Université d'Abobo-Adjamé. De fleste studentene går enten på et offentlig universitet eller på en privat grand école.

Elfenbenskysten har en variert presse med flere aviser støttet av ulike politiske partier. Regjeringspartiet PDCIs hovedorgan Fraternité Matin er en av fem riksdekkende aviser. En rekke av Elfenbenskystens aviser ble etablert etter innføringen av demokrati og flerpartisystem i 1990, og de fleste av dem har også nettutgaver.

Til tross for offisiell pressefrihet er mediene i landet under sterk kontroll av regjeringspartiet, og journalister utsettes ofte for trakassering av myndighetene. Reportere uten grenser har Elfenbenskysten på 54. plass av 180 land på sin pressefrihetsindeks. Offentlig debatt foregår mye i direkte møte mellom mennesker, på arbeidsplasser og på markeder og på restauranter i veikanten kjent som marquis.

Det statlige selskapet Radiodiffusion-Télévision Ivoirienne (grunnlagt i 1962–1963), med to radiokanaler og fire TV-kanaler, hadde monopol på kringkasting frem til 1993. I 1994 begynte Canal Plus Horizons (nå Canal Plus Afrique, eid av franske Canal Plus) fjernsynssendinger fra Abidjan.

Med internett mer tilgjengelig for alle via mobiltelefon blir sosiale medier en stadig viktigere kilde til nyhetsdekning, debatt og underholdning.

• Les mer om skole og utdanning i Elfenbenskysten, litteratur i Elfenbenskysten, kunst i Elfenbenskysten (se også Notre Dame de la Paix), musikk i Elfenbenskysten (se også: Tiken Jah Fakoly) og Elfenbenskystens nasjonalsang.

• skole og utdanning i Elfenbenskysten
• litteratur i Elfenbenskysten
• kunst i Elfenbenskysten
• musikk i Elfenbenskysten
• økonomi og næringsliv i Elfenbenskysten
• mynt, mål og vekt i Elfenbenskysten
• Elfenbenskystens historie
• Elfenbenskystens politiske system
• Elfenbenskystens forsvar
• Elfenbenskystens flagg og våpen

• Encyclopædia Britannica: Elfenbenskysten
• Utenriksdepartementets landside om Elfenbenskysten
• Elfenbenskysten hos FN-sambandet
• Elfenbenskysten hos Utlendingsforvaltningens sider