Hopp til innhold

Tømmerfløting

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Artikkelen inngĂĽr i serien om

Skogbruk

Tømmerlunne
Produkter

Skog • Tømmer • Sagbruk • Trelast • Treforedling • Papirmasse • Ved

Skog

Barskog • Gran • Furu • Bjørk • Gammelskog • Urskog • Bonitet • Hogstklasse

Skogsdrift

Hogst • Foryngelse • Bærekraftig skogbruk • Tømmerfløting • Skogsmaskin • Motorsag

Skogbruk i Norge

Norges skoger • Norges Skogeierforbund • Norskog • Det norske Skogselskap

Moderne mekanisert tømmerfløting i Vancouver.
Lensemuseet ved Fetsund er et fredet sorteringsanlegg for tømmer ved Glommas utløp i Øyeren.
Tømmerfløtning, gammelt postkort av tømmerfløtere og løstømmer i norsk elv, trolig tidlig pü 1900-tallet.
Foto: Fra Nasjonalbibliotekets bildesamling.
Tømmeret ble om vinteren lagt pü elveisen slik at nür isen smeltet om vüren fløt stokkene nedover

Tømmerfløting og brøtning er transport av tømmer nedover vassdrag eller over sjøer. Tømmeret kunne fløtes som løstømmer (enkeltstokker) eller i tømmerflüter (flüter av sammenbundet tømmer). Disse tømmerbuntene kunne lokalt ha navn som flak, sopper eller moser[1]. Løstømmerfløting i elver anses historisk sett som den opprinnelige fløtinga. Tømret mütte barkes før fløtingen slik at det fløt lettere.[2]

Fløting og brøtning

[rediger | rediger kilde]

Ved enkelte elver og vassdrag blir fløting benyttet som betegnelse for transporten av tømmer pü strie elver, rolige elver og vann. Men i mange vassdrag skiller man mellom fløting og brøtning. Begrepet brøtning kommer fra at tømmeret kunne "brøtte seg", det vil si at det satte seg fast og lagde demninger som blokkerte for alt som kom etter, andre betegnelser for dette var "vase" eller "knute". Derfor ble brøtning brukt i elver eller elvestrekninger hvor elven var stri og det var innsnevringer. Fløting ble brukt for transporten over vann og i større rolige elver.[3][4]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Stokkene hadde forskjellige merker ette hvor de skulle fløtes til, til lokale sagbruk eller papir/cellulosebedrifter, fløterne sorterte dem før de ble buntet til flüter eller fløtet videre som løstømmer. I Drammensvassdraget er det registrert ca. 600 forskjellige merker gjennom tidene og en tømmerfløter mütte vite forskjellen pü ca. 140 tømmermerker.[5][6] Tømmerfløting i Norge ble sÌrlig viktig da skogen langs kysten ble hogget ut og eksportert rundt ür 1600. Fløting ga mulighet til ü utnytte de store skogene i innlandet.[7]

Siden tømmerfløting var avhengig av store vannmengder, har den med fü unntak vÌrt gjennomført i sammenheng med vürflommen. I sideelver og andre steder med liten vannføring, ble det bygget fløtingsdammer for ü samle opp vannet slik at man bedre kunne kontrollere tømmertransporten nedover vassdraget eller tømmerrenna. For ü vedlikeholde og betjene dammene ble det ansatt fløtere som ogsü hadde som oppgave ü føre tømmeret fram og løsne stokker som satt fast, en ikke ufarlig beskjeftigelse. Fløterne var ofte organisert i en fellesfløtingsforening som var et samarbeid mellom tømmeroppkjøpere i hvert enkelt vassdrag.

Tømmerfløting spilte en avgjørende rolle for utnyttelsen av skogeiendommer i en tid da transport langs land ikke var gjennomførbar. I dag har lastebiler overtatt det aller meste av denne transporten.

Beskrivelse av tømmerfløting i Østerdalen i 1900

[rediger | rediger kilde]

Hentet fra oppslagsverket Norge i det nittende aarhundre, fra kapittel Østerdalen av Jacob B. Bull.[2]

Alt hvad der om høsten er hugget og om vinteren kjørt frem til fløtbart vand, skal nu af flommen bÌres sydover fra dal til dal, fra bygd til bygd, saa langt elven rÌkker. Fra hundreder af smaaelver skal tømmerstok paa tømmerstok stødes ind i de større, og fra dem videre til selve Glommen. Med tømmerhake og øks, kaffekjel og nisteskrÌppe møder fløterlagene op til sit farlige arbeid. Dag efter dag staar de stÌrke mÌnd i det isnende vaarvand til langt op paa livet for at løsne lunner og lempe tømmer i strykene. Ombytte bliver der ikke tale om eller tid til, søvn blir der lidet af, og kaffekoppen og den stÌrke niste sammen med den friske luft og den store legemlige anstrengelse er det, som hjÌlper fløteren til at holde ud, ofte fjorten dage i trÌk i et arbeid, som synes at skulle overstige menneskelige krÌfter. Uden betÌnkning gaar de til sin vaagsomme bedrift, springer fra sten til sten i det fossende stryk, hvor et feiltrin er døden, hopper fra stok til stok.

Tømmerfløtning i Norge

[rediger | rediger kilde]

Allerede før 1350 ble det drevet tømmerfløting i Drammensvassdraget. Da var det ogsü fløting med flüter over Eikeren til Drammensvassdraget. Først var det tømmerstokker til laftede bygninger, senere kom vanndrevene sager som gjorde tømmerdriften lettere og eksporten økte. I løpet av 1600-tallet ble hele Glommavassdraget brukt til tømmerfløting. Lenge var det forbudt ü eksportere tømmer i elver som rant over til Sverige. Tømmer fra Trysilelva mütte derfor fraktes pü snøføre over kjølen fra Jordet til Osensjøen og Glommavassdraget. Men etter forhandlinger ble restriksjonene lempet i 1791, og tømmer kunne fløtes videre nedover inn i Sverige pü Trysilelva/Klarälven.[8]

Hvert ür ble millioner av stokker transportert pü Drammenselva og mye av tømmeret ble eksportert fra Bragernes og Strømsø, først var det England mesteparten av eksporten gikk til, men senere ble hollendere og frieslendere dominerende. Men eksporten gikk ogsü i mindre skala til andre kontinenter som Australia, Nord- og Sør-Amerika. Alt tømmeret førte til at Drammen ble Norges største havn for eksport av trevirke. I tillegg til eksporten hadde bergverksdriften behov for store mengder brensel og ogsü saltkokeriene langs kysten var store kunder. Senere var det all treforedlings-industrien langs elva som hadde behov for store mengder tømmer.[9][10][11]

Det første reglementet angüende tømmerfløting i Norge ble laget for Drammensvassdraget og Kverk hengsle i 1702. Hovedprinsippet i dette reglementet var at det ikke mütte slippes mer tømmer fra Kverk enn at de hengslene (lensene) som tok imot lasten i løpet av 3-4 dager kunne fü kontroll over tømmeret slik at elva igjen kunne üpnes for alminnelig ferdsel. Det var behov for at transport til büde Kongsberg Sølvverk og Hassel Jernverk kom frem pü elva. I 1733 ble reglementet erstattet av et nytt hvor bjelkehogst ble forbudt ovenfor Kverk, det ble derfor kun sagtømmer som skulle slippes fra Kverk. Bjelketømmeret ble nü samlet ved Stenberg hengsle.[12][13]

I 1807 ble Drammensvassdragets Fellesfløtning etablert. Det var flere som hadde involvert seg i sagbruksdrift og trelasthandel og mengden tømmer økte sü det ble stadig vanskeligere ü bli enige. Det var den den nye plankeadelen (borgerskapet i Drammen) som hadde tatt over etter at Kongen nür hans embetsmenn ikke lenger eide gürdene og sagene. Herman Wedel-Jarlsberg, som var amtmann i Buskerud, hadde tatt initiativet og alle trelasthandlere som drev med fløting i vassdraget var med.[13]

I 1849 var Sootkanalen ferdig fra Mangenvassdraget til Haldenvassdraget. Ifølge lov om tømmerfløting og elverensking av 26. august 1854 krevdes opprettelse av tømmerfløtingsforeninger.

Sagbrukene lü tett i tett langs Glommas nedre løp. De ble opprinnelig drevet av vannhjul, kjent i Tyskland fra 1337. Fredrikstad ble i sin tid kalt for Plankebyen, et tilnavn som den industrielle tømmerfløtinga hadde bidratt til.

Tista kanal i Haldenvassdraget (1909), Svanfoss sluser i Vorma (1912) og slusene mellom Vrüvatn og Nisser (1914) var med pü ü befordre tømmerfløting.

Over innsjøer ble det laget flåter som ble seilt, varpet eller det ble brukt såkalte spillflåter for å trekke tømmeret over til der elvestrømmen igjen kunne overta. Det kunne unntaksvis være nødvendig å frakte tømmeret oppstrøms, eller endog overføre tømmeret fra ett vassdrag til et annet. For å løse dette problemet, ble ulike teknikker tatt i bruk, blant annet i Sootkanalen (nevnt ovenfor), ved Støa kanal i Trysil, ved Kjerraten i Åsa og opp Vestfosselva ble flåtene trukket med hester og senere med kjettingbåt.

Egnede büter var viktig for fløtingen, det førte til at det ble laget spesielle büttyper som Nersetterbüten i Drammensvassdraget og Lensebüten i nedre Glomma.

Den siste løstømmerfløtinga i Norge ble avviklet i Trysilelva i 1991. Inntil 2005 ble det fremdeles fløtt sopptømmer i Skiensvassdraget med Union papirfabrikk i Skien som mottaker.

I 2006 var det slutt pü all kommersiell tømmerfløting i Norge.[14]

Lenser

[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikel: Tømmerlenser

Steinberg hengsle (Modell pü Temte Gürd og Bygdesamling), tømmeret kommer inn i hengsle/lense (oppstrøms, venstre side) blir sortert og senere buntet/sopping
Kart over hengslene i Drammenselva. HeftahÌngsle, HyttestøhÌngsle, KvÌrkhÌngsle og StenberghÌngsle. I sideelvene var det ogsü hengsler som StrandhÌngsle i Simoa.
Tømmermerker

Lenser (ogsü ved enkelt vassdrag omtalt som tekster) er flytende stengsler som skal holde løstømmer i flytende reservoar, ofte i püvente av gunstigere vannføring for fløtinga, Attholdslenser. Eller stengsler for ü samle tømmeret til sortering eller sopping (bunting), sorteringslenser eller hengsler.

Lederlenser ble benyttet for ü lede tømmeret nedover elvene og hindre at tømmeret la seg i bakevjer, pü grunner eller i sideløp. Og for ü hindre at det ble til hinder for møller, sagbruk eller kraftverk.

En lense bestod av stokker som var sammenkjededet ende mot ende med stülkramper og kjettingløkker. Ofte ble to stokker koblet parallelt for ü gjøre lensen mer solid. Vanligvis var hengslene laget av gran fordi dette treslaget flyter lettest.[15][16]

For å holde lensene på plass benyttet man flere metoder, i noen vassdrag lensekar. Dette var laftede trekister som var fylte med stein. Ved Bingen lenser i Glomma finner man eksempler på lensekar. En annen metode var å benytte pælebukk (duc d’alben) som var tre eller flere stokker slått ned i elvebunnen og som skrådde mot hverandre slik at toppendene møttes i et punkt hvor de var gjennombrutt av bolter. Mellom pælene var det strukket kjettinger, som tjente som forankringspunkt for tverrstokker som holdt ledelensa i en viss avstand. Dette var i bruk i blant annet Stjørdalsvassdraget. Men det mest vanlige var å benytte dopper (påler) som var slått ned i elve-bunden til å feste lensene i. Om vinteren måtte doppene «vekkes», det vil si å hogge vekk isen rundt doppene så ikke is og høyvann løftet dem fra bunnen. Arbeidet ble utført med issager og langskaftede økser.[16][17][18]

I en elv kunne det ligge mange attholdslenser og sorteringslenser (hengsler). For eksempel i Drammenselva lå Buskerud hengsle ved Åmot, Hyttestø hengsle ved Skotselv, Kverk hengsle ovenfor Hellefossen, ved Hokksund lå Hoenselva og Nøste (Nøstetangen) hengslene og Steinberg hengsle.

Fløterne

[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikel: Tømmerfløter

Fløterhaker

Fløtere var en yrkesgruppe som utstyrt med fløterhake ga seg i kast med ü fü tømmeret nedover elva. Nür tømmeret var kasta og lü i vannet overtok fløterne arbeidet. Fløternes oppgave var ü passe pü at stokkene ikke vaset seg sammen eller ble liggende igjen langs land og i bakevjer. Arbeidet var manuelt, hardt og kunne ogsü vÌre farlig, man ble mye vüt og det slet pü helsa.

Tusenvis av husmenn og husmannssønner, smübruker- og bondesønner, tjenestefolk og løsarbeidere livnÌrte seg av trelastindustrien. Mange arbeidet som tømmerhoggere fra september til jul, tømmerkjørere sü lenge snøen lü i skogen, og fløtere fra slutten av april til litt ut pü sommeren.

Fløting nedover elvene, gjerne i vürflommen, forbi stryk i strie deler av elven kunne vÌre et farlig arbeid der det forekom flere dødsulykker. Det hendte ofte at tømmeret satte seg fast og ble til digre tømmervaser som fløterne mütte løse opp. Det var her erfaring og dyktighet var viktig, man mütte vite hvilke stokk man skulle løsne for ü fü løsnet hele vasen sü tømret kom i gang, men man mütte ogsü komme seg unna nür den først løsnet. Noen ganger mütte de ty til dynamitt for ü fü løsnet vasene.

Fløterne gikk eller løp fra stokk til stokk og det hente ikke sjeldent at de datt imellom og ble vüte pü beina eller pü hele kroppen. De fleste av fløterne kunne ikke svømme, men de passet pü hverandre best mulig.

Forskjellene mellom arbeidet med løsfløting og lensearbeidet var stort. Vanligvis var forholdene ved sorteringslensene (hengslene) sü rolige at arbeiderne stort sett kunne gü tørrskodd pü flütene i elva. Men arbeidet kunne allikevel vÌre farlig pü grunn av flom, strøm og andre variable forhold. Ved disse sorteringsanleggene ble etter hvert mange av tømmerfløterne fast ansatt, i høysesongen var da ca. halvparten fast ansatt og halvparten var midlertidige leiefolk. Pü enkelte slike sorteringsanlegg ble ogsü tømmeret soppet eller moset, det ville si at det ble buntet eller laget flüter. Flütene ble seilt, varpet eller rodd videre av tømmerfløtere (elvearbeidere) i tiden før dampdrevene kjettingbüter og taubüter ble tatt i bruk. Ved Steinberg hengsle ble mosene (flütene) rodd nedover til sagbrukene lenger ned ved elven eller helt til utskipningsstedet ved Drammen. Arbeidet var krevende pü grunn av strøm og flom, for gikk flüten pü en sandbanke kunne det bli et forferdelig slit ü fü den løs. De som førte flütene, var nersettere (satte den ned elva) og bütene de brukte hadde navnet nersetter.[5][16]

Vaser

[rediger | rediger kilde]
Tømmervase

Det hendte ofte at tømmeret satte seg fast og ble til digre tømmervaser som brøtningskara eller fløterne mütte løse opp. Det var lokale navn pü disse tømmerhaugene som brøtn, knute, sopp, floke, valag, vase eller at tømre hadde satt seg.

Når tømret stoppet opp måtte man være rask med å få det i gang igjen fordi det kom bare mer og mer tømmer som bygget seg opp, høyden kunne bli helt opp til 15 – 20 meter og tømmeret kunne stable seg opp langt oppover elven. Man kunne holde igjen resten av tømret i lenser lenger opp i vassdraget eller stenge lukene i dammene slik at vannstanden sank og tømre stoppet opp.[4]

Det var ofte kun en bandstokk som mütte løsnes for at hele vasen skulle løsne. Arbeiderne mütte vÌre erfarende og dyktig, man mütte vite hvilke som var bandstokker for ü fü løsnet hele vasen sü tømret kom i gang. Man mütte ogsü komme seg raskt unna nür den først løsnet.[19][20]

Gikk det ikke ü fü løsnet stokkene mütte man hugge eller sage av stokker for ü fü den løs. Noen ganger mütte de ty til dynamitt for ü fü løsnet vasene.

I Kollsjøelva i 1928 hadde det satt seg en vase som inneholdt 800 tylfter (nesten 1000 stokker) tømmer. Tømret som gikk gjennom dammen lenger opp hadde det ikke vÌrt mulig ü stoppe, og nür luka endelig ble stengt jobbet de i to dager med ü fü løsnet bandstokkene, men vasa løsna ikke. Sü etter ü ha løsnet mange stokker üpna de luka ü slapp full vannmengde, tømmervasa trykte seg sammen og ble halvparten sü lang men dobbelt sü høy, men det løsna ikke. Stokkene reiste seg opp, dirret i strømmen og sü ut som et kjempepinnsvin. De stengte vannet igjen og arbeidet i ytterligere ütte dager, da var vannstanden i dammen blitt faretruende høyt og mann mütte slippe vannet. Vannstanden i elven ble sü stor at tømre i vasa ble løftet opp og satte seg i bevegelse, grove stokker knakk som fyrstikker, skogen pü begge sider av elven veltet overende før tømre ble roligere nedefor stryket.[19]

I Glomma ved Eigsfossen var det i april 1894 en 15 meter høy og 60 meter lang vase av tømmer og is. Mange menn arbeidet med ü løsne vasen, men det ville tatt 14 dager. Løsningen ble ü sprenge bort isen med dynamitt.[20]

Knut Hamsuns skildrer fløtinga og soppen i Atnfossen, Atna, i En vandrer spiller med sordin.

FlĂĽte

[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkelene: FlĂĽter og Flak

Over innsjøer og pü rolige elvestrekninger benyttet man flüter (ofte kalt for flak, sopper eller moser) slik at ikke tømret ble spredd over hele innsjøen eller stoppe opp ved land. Flütene kunne seiles eller roes, og i nyere tid slepes.

Flütene kunne lages pü forskjellige müter, hvert vassdrag hadde større eller mindre lokale sÌrtrekk. Man la oftest tømmeret lagvis vinkelrett oppü hverandre, flütene ble laget ved lenser (hengsler). I vassdragene ble tømret fløtet som løstømmer før det ble fløtet som flüter, for sü ü løse opp flütene igjen og fløte det som løstømmer. I noen vassdrag laget man flüter igjen av løstømmeret for sü nok engang ü løse opp flütene igjen.[21][22]

Pü slutten av 1800-tallet fikk man maskiner som hjalp til med ü lage sopper (flüter). Soppemaskinene stablet tømmeret til soppene hvor tømmeret lü lagvis vinkelrett pü hverandre.

I 1901 utviklet en ung hündverker, Arne Svartedal, ved nedre del av Glomma en mosemaskin. Mosemaskinen gikk pü to kraftige ganger med jernbaneskinner, ble trukket frem og tilbake av en elektrisk motor. Maskinen presset tømmeret sammen og buntet mosene (flütene) med vaiere, ca. 350 stokker i bunten. Mosemaskinen hadde mange fordeler i forhold til soppemaskinen, det var mye raskere ü lage bunter fremfor ü stable tømmeret, og det var raskere ü løse opp igjen mosene fordi alt tømmeret lü samme vei.[21]

Ved Steinberg hengsle ble mosene (flütene) rodd nedover til sagbrukene lenger ned ved elven eller helt til utskipningsstedet ved Drammen. Arbeidet var krevende pü grunn av strøm, flom og sandbanker. Gikk flüten pü en sandbanke kunne det bli et forferdelig slit ü fü den løs. Pü Steinberg brukte man bakhon for ü holde mosene sammen, man tok om bord noen teglstein fra teglverkene nedenfor Steinberg slik at man kunne lage bül pü steinene og fü laget kaffe.[5]

Sleping

[rediger | rediger kilde]
D/S Tryg (1904), gütt pü Stors Le og Femsjøen, ombygd med Penta-motor i 1919, restaurert tilbake til damp

Tømmerseiling, roing og senere varping eller sleping, foregikk pü de fleste større innsjøene pü Østlandet og ogsü andre steder i landet.

Over innsjøer kunne man ikke fløte løstømmer derfor mütte man lage flüter som ble seilet elle rodd. Det finnes en tømmerkontrakt fra 1340 for transport av tømmer pü Eikeren. Man buntet tømmeret til flüter og seilte det over Eikeren til Vestfossen.

Man kunne ogsü varpe tømmerflütene der det var grunne innsjøer eller stille elvestrekninger i de større elvene. Da ble det plassert et spill (vinsj) om bord pü flüten, en varpedregg (anker) ble rodd ut og sluppet til bunns eller trossa ble festet til et festepunkt pü land. Flere mann kunne nü gü rundt spillet og sveive flüten forover. Spillflüter ble blant annet benyttet pü Osensjøen. Det ble ogsü enkelte steder bygget varpeprammer eller varpebüter som kunne dra flütene fremover.[19][23]

Istedenfor flüter kunne man ogsü slepe tømret som løstømmer ved hjelp av en lense rundt tømmeret. En slik lense hadde mange lokale navn som ringbom, tømmerbom eller grime.[19]

Dampbüter ble brukt i fløtinga fra 1830-40 ürene, men det var først pü begynnelsen av 1900-tallet dampbütene fikk sin store utbredelse innen tømmerfløting. Bruk av dampbüter forenklet arbeidet betraktelig. Dampbütene kunne vÌre slepebüter, varpebüter eller kjettingbüter. D/S Kong Ring, den første dampbüt (hjuldamper) som ble bygget i Norge, ble tatt i bruk pü Tyrifjorden i 1837 for passasjer og tømmertransport. Men den 10 hk motoren viste seg ü vÌre for svak til tømmertransport sü den ble erstattet av D/S Kong Halfdan (1838) allerede i 1840. Kong Halfdan, som hadde hele 12 hk, hadde gütt pü Randsfjorden og var slept derfra til Tyrifjorden pü vinteren. Pü Øyeren ble D/S Kong Hakon satt i drift i 1849.[19][24]

Det fantes kraftigere slepebüter som for eksempel D/S Trysilknut (1914), med 70-75 hk, som pü en sesong kunne fraktet 65 000 tylfter (nÌrmere 800 000 stokker) over Osensjøen. Slepingen pü den tiden gikk i sakte fart, D/S Grev Wedel (1875) slepte 5-6000 tylfter pü Tyrifjorden fra Bjørkehengslet til Vikersund (ca. 26 km) pü 21 timer nür alt gikk greit og opptil det dobbelte nür det var problemer.[19][23][25][26]

Pü slutten av 1950-tallet ble mange av dampbütene ombygget til maskinskip, D/S Trysilknut ble til M/S Trysilknut i 1958 og fikk en 135 hk diselmotor. D/S Mørkfos (1912) pü Øyeren fikk i 1953 en 3-sylindret dieselmotor og ble til M/B Mørkfos.

Kanal, tømmerenne, hestejernbanen og kjerrat

[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkelene: Kanal, Tømmerrenne, Jernbane, Kjerrat og Tunnel.

For at ikke tømmeret skulle sette seg fast og danne vaser sprengte man enkelte steder bort stener og utvidet smale kløfter. Man kunne ogsü lage kanaler, tømmerenne og ogsü noen steder tunneler for ü fü tømret forbi utsatte steder eller for ü føre over tømmer fra en elv til en annen.

For eksempel var det en stor stein i Sarpsfossen, Helgebysteinen, som ødela mye tømmer sü den ble sprengt bort i 1852.[27]

Det ble flere steder laget kanaler for ü forenkle fløtingen. I 1849 var Haldenkanalen ferdig og i 1858 var Støa Kanal ferdig slik at tømmer fra Ljøra kunne føres over til Trysil - Klaravassdraget.

Flere steder ble det laget tømmerrenner for ü transportere tømret forbi fosser og stryk. De fleste var korte, men noen var flere kilometer lange. I Vennesla ligger Steinsfoss Tømmerrenne som er ca. 4 km lang og følger Otra mellom demningen Beihølen og Steinsfoss kraftverk. Dette er en av de best bevarte tømmerrennene, og den har blitt en populÌr gangsti for turgüere. Ogsü ved Notodden er det en tømmerrenne pü ca. 4 km, den strekker seg fra Cloumannsjøen, forbi Svelgfoss, Lienfoss og Tinnfoss.[21]

Det ble også benyttet kjerrat til å forflytte tømmer fra en elv til en annen. Kjerraten i Åsa fra 1809 er et eksempel på det, den flyttet tømmeret fra Steinsfjorden (67 moh) opp til Storflåtan i Lysakervassdraget (454 moh).

Norges første jernbane antas å være den omkring 1 400 meter lange hestejernbanen Damtjern-Storflåtan på Krokskogen, som var et ledd i en lengre transportkjede for tømmer fra Land og Valdres til Oslo. Kjerraten i Åsa var planlagt å nå helt frem til Storflåtan, slik at tømmeret kunne fløtes mot Bogstad, men den tolvte og siste strekningen ble i stedet betjent av hestejernbane over det flate eidet mellom innsjøene. Skinnegangen var av jernbeslåtte (1 x 8 cm flattjern) tømmerstokker/planker (om lag 15 x 20 cm) som hvilte på sviller av tømmer som var nedgravd av hensyn til hestene. Skinnegangen var 1 meter bred og hadde egne vogner; vognene kunne ikke snus og hadde derfor drag i begge ender. Hjulene var relativt små, av støpejern og hadde flenser. På det meste var 16 hester og 16 mann i arbeid, og 1 400–1 800 tonn tømmer ble fraktet i løpet av en sesong. Banen ble tatt i bruk i 1805 og tatt ut av bruk omkring 1849. På 1820-tallet ble den 1 200 meter lange Gjøsbubanen på Otteidanlegget i Marker i Østfold bygget. Dette var et kombinert kanal- og jernbaneanlegg som muliggjorde tømmertransport mellom innsjøene Store Le og Øymarksjøen. Vognene ble trukket opp ved hjelp av et opphalingsspill, først drevet av hester eller okser, fra 1854 av en stasjonær dampmaskin. Banen var i bruk fra 1825 til 1926. Mortsjølungen-Tvillingtjern-banen (også kjent som Grasmobanen) var også en kort bane for å frakte tømmer mellom to vassdrag, nemlig fra Mangenvassdraget til Haldenvassdraget. Banen ble åpnet i 1849 og var i drift fram til 1931. Til å begynne med ble vognene trukket av hester. Fra 1918 ble det anvendt et motorisert wiretrekk. Banen var ca. 1 400 meter lang.[28][29]

Det har ogsü blitt laget tømmerfløtningstunneler for ü frakte tømmer fra et sted til et annet. I Glomma mellom Vestvannet og Visterflo ved Sarpsborg er en tunnel med over 3 km lengde som stod ferdig i 1888. Tømret ble samlet ved Hvidtsten Lense og mosene ble løst opp slik at stokkene enkeltvis kunne fløtes gjennom tunnelen forbi Sarpsfossen.[21]

Bilder

[rediger | rediger kilde]
Fløterhakene og skogsredskaper i kommunevåpnene for kommunene Fet, Marker, Nordre Land, Åsnes, Fyresdal, Nes (Romerike), Nord-Odal, Osterøy, Åmot, Stor-Elvdal, Søndre Land, Rømskog og Flesberg symboliserer regionale tradisjoner med skogbruk og tømmerfløting.

Ord og uttrykk i fløtingen

[rediger | rediger kilde]
Baklense
Lense som ble dratt bak tømmret ved landdragning
Bandfeste
Festepunkt pĂĽ land for lense
Bom
et stengsel over elven hvor man samlet eller sorterte tømmer, eller en sammenhengende kjede av tømmer som er plassert for ü lede eller samle tømmer under fløting. Et enkelt lag av tømmer som slepes, seiles eller varpes over vann kalles ogsü bom eller ringbom
Brura
Trommelen pĂĽ et spill (vinsj) der ankerlina er spilt opp pĂĽ
Bunnfeste
Ankerpunkt for vinsjbĂĽt
Bindhake, hellhĂĽkĂĽ
Dialekt, en stor smidd stülkrampe, klave som ble slütt inn i treverket. For eksempel blir reisverket i renna holdt sammen av slike   
Brøtning, broting
Fløting i strie elver med vanskelige, trange, partier
Doppe, dokke
Peler som var ramma ned i elvebunnen, som feste for lenser eller flĂĽter
Elvefaret
Dialekt, betyr det samme som elveleiet.
Enkeltmannsfløting
Nür hver enkelt skogeier eller kjøper alene sørger for fløting av sitt tømmer
Fellesfløtingen
Fløting som utføres av en forening eller sammenslutning
Frammen
De første tømmerstokkene som gür ned vassdraget
Fløtingsdam
Dam med tømmerløp eller tømmerrenne
Fløterhake, tømmerhake, büsshükü, bütshake
Redskap til ĂĽ skyve og dra stokkene med
FlĂĽte, flĂĽta, flak
Sammenbundet tømmer
Kast
Er nür tømmer-kjørere kasta fra seg (lossa) tømmeret som var frakta med hest og slede, gjerne utfor skrüningen sü tømmeret trillet ned i elva
Kjerrat, kjĂŚrrat, kirat
Kjerrat er et transportband for ü fü tømmeret opp av vannet
Krabbe
Dregg som ble rodd ut foran flĂĽten og sluppet pĂĽ bunnen, sĂĽ ble flĂĽten dratt fremover til dreggen, og prosessen gjentatt
Landdragning
Nür tømmeret ble dratt nedover i stilleflytende passasjer ble en lense dratt fra land bak tømmeret, en baklense
Lense, hengsle, tekst
Flytende stengsler som skulle lede eller stanse løstømmer under tømmerfløting
Løftedam
Gulv av tømmer i elvebunnen for ü lede tømmeret over steinete og vanskelige partier i elva
Løsfløting
Fløting med enkeltstokker, ikke med flüter eller sammenbundet tømmer
Løstømmer
Enkeltstokker
Navar, nĂĽvĂĽr
Trebor som ble brukt til ü borre hull i tømmerstokker med
Reguleringsdam
Dam for ĂĽ regulere vannstanden i vassdraget
Rensk, finrensk, landrensk, rompa
Renske elvebreddene for etterlatt tømmer etter at selve fløtinga er ferdig, dette var de siste stokkene i fløtinga og kunne derfor enkelte steder bli kalt rompa
Ringbom, tømmerbom
En sammenhengende kjede av tømmer som er plassert for ü samle tømmer under fløting og til ü slepe tømmer over innsjøer
Rote, rode
Vannet/elva var inndelt i forskjellige roter som anga lengden tømmeret skulle fraktes og betalingen fløterene hadde for jobben
Separatfløting
Nür flere fløta uavhengig av hverandre i samme vassdrag
Skusle
Dialekt, betyr det samme som ü seile tømmeret ut av løker og viker
SkĂĽdam, skjerm
Vegg som er bygd der elva har brü svinger eller vanskelige bredder for hindre tømmeret i ü sette seg fast. Som regel var disse bygd av stein, tømmer eller betong
Soppe, flak, mose, varp
Tømmerbunt
Spell, spill
HĂĽndvinsj, hvor lina med hĂĽndmakt ble spelt opp pĂĽ trommelen
SpellbĂĽt, spellflĂĽte, spillflĂĽte
Pram eller flüte med en spesiell hündvinsj (spell) som ble betjent av en eller to mann, ble brukt til ü trekke tømmer (varpe) før varpbüten kom i bruk
Sprons
Dialekt, brukt om luke i renna for ü tørrlegge denne nür en skulle gü i den
Stivarm, vandring
Dialekt, er en flytende bru for ü komme utover vannet nür en arbeidet med tømmeret
Tallmann
Formann i fløtingen. Det var han som skreiv timer for fløterne og ferdigattest nür tømmeret ble overtatt av Fellesfløtingen og selgeren hadde krav pü betaling
Tamp
Grovt tauverk av hamp. ca. 25-30 mm i diameter
Tverrelv, bielv
Sideelv som renner ut i et hovedvassdrag
Tømmerrenne
Renne for ü  unngü vanskelige elvepartier eller for ü føre tømre fra et vassdrag til et annet
Vase, valag, floke, knute, brøtn, sopp
Tømmer som har satt seg fast i elven, kunne ofte bygge seg opp til store hindringer med flere hundre stokker
VinsjbĂĽt, varpebĂĽt, kjettingbĂĽt
MotorbĂĽt (dampbĂĽt) med kraftig vinsj, benyttet til varping

Listen er utarbeidet ved hjelp av liste fra Notodden Historielag og uttrykk fra fløting i andre vassdrag.[3][12][30][31][32]

Museer

[rediger | rediger kilde]

Det er flere steder i Norge museer som omhandler skogdrift, tømmerfløting og lenser.

Noen av disse er Blokkodden Villmarksmuseum, Birkenes Bygdemuseum, Bommen Elvemuseeum, Bomsholmen Fløtingsmuseum, Bø Museum, Eidet Lensemuseum, Fetsund Lenser, Glomdalsmuseet, Labro Museene, Norsk Skogmuseum, Norsk Teknisk Museum, Sørslistøa fløtermuseum, Vrüdal Slusemuseum

Se ogsĂĽ

[rediger | rediger kilde]


Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Bilder av moseapparat, Digitalt Museum
  2. 1 2 Norge i det nittende aarhundrede. ALB. Cammermeyers forlag og centraltrykkeriet. 1900.
  3. 1 2 Annet - B. www.bergstaden.org. Besøkt 23. september 2022.
  4. 1 2 «Vassfarbrøtningen – foredrag – Hedalen.no». Besøkt 23. september 2022.
  5. 1 2 3 Tømmerfløting i Drammenselva og Steinberg hengsle | Eiker Arkiv. Besøkt 20. september 2022.
  6. ↑ «Smeden Oddbjørn Knudsen».
  7. ↑ Moe, Ingvar (1978). Geografi/Naturfag A. xx#: Gyldendal. ISBN 8205098131.
  8. ↑ «Vriing av vidjespenning.». Anno Norsk Skogmuseum. Besøkt 26. oktober 2019.
  9. ↑ Rønniksen, Av Nils Johan; dagsavisen.no. «Arbeidsliv på gyngende grunn». Dagsavisen (på norsk). Besøkt 20. september 2022.
  10. ↑ «Fløtingen organiseres - "Hengsler" og "Brøtning" – lokalhistoriewiki.no». lokalhistoriewiki.no. Besøkt 20. september 2022.
  11. ↑ «Fløtingen i Drammensvassdraget». Hellefossen-historie (på norsk). Arkivert fra originalen 22. juli 2023. Besøkt 22. juli 2023.
  12. 1 2 «MÅNEDENS KULTURMINNETEMA: Tømmerfløting | Eiker Arkiv». Besøkt 25. januar 2021.
  13. 1 2 Kverk Hengsle i Øvre Eiker | Eiker Arkiv. Besøkt 20. september 2022.
  14. ↑ Astrid Blikom (15. juli 2006). Siste reis for det siste fløtetømmeret[død lenke]. Varden
  15. ↑ «Pælebukk».
  16. 1 2 3 Tømmerfløting i Drammenselva og Steinberg hengsle | Eiker Arkiv. Besøkt 13. mai 2022.
  17. ↑ Bækkelund, Bjørn (22. august 2020). «lense – tømmerfløting». Store norske leksikon. Besøkt 12. mai 2022.
  18. ↑ «Doppene i Storelva». Hellefossen-historie (på norsk). Arkivert fra originalen 22. juli 2023. Besøkt 22. juli 2023.
  19. 1 2 3 4 5 6 Www.sognafaret.no, Lillian (3. april 2016). Sognafaret: Tømmerets vandring i vassdraget. Sognafaret. Besøkt 25. september 2022.
  20. 1 2 Fløternes tøffe arbeidsforhold. ssb.no (pü norsk). Besøkt 25. september 2022.
  21. 1 2 3 4 TUNE HISTORIELAG | Anlegg og drift av tømmertunnelen. TUNE HISTORIELAG. Besøkt 16. oktober 2022.
  22. ↑ «Tømmerfløting». Skiensvassdraget og Telemarkskanalen (på norsk). Besøkt 16. oktober 2022.
  23. 1 2 Kunnskap - Sørlistøa fløtermuseum. sorlistoa.no. Arkivert fra originalen 28. september 2022. Besøkt 28. september 2022.
  24. ↑ «D/S Kong Halfdan – Dampbåter På Tyrifjorden – Historier.no». historier.no. Besøkt 28. september 2022.
  25. ↑ «"D/S Trysilknut"». digitaltmuseum.no. Besøkt 28. september 2022.
  26. ↑ «D/S Grev Wedel – Dampbåter På Tyrifjorden – Historier.no». historier.no. Besøkt 28. september 2022.
  27. ↑ «Fløting – lokalhistoriewiki.no». lokalhistoriewiki.no. Besøkt 16. oktober 2022.
  28. ↑ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 1. mars 2023.
  29. ↑ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 1. mars 2023.
  30. ↑ «Notodden Historielag - Betydningen av ord og uttrykk i fløtingen». www.notoddenhistorielag.no. Arkivert fra originalen 27. januar 2021. Besøkt 25. januar 2021.
  31. ↑ «Historien om ei doppe | Eiker Arkiv». Besøkt 25. januar 2021.
  32. ↑ «Hvervenkastet». www.hervibor.no. Besøkt 24. september 2022.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Berg, Thomas Støvind. Stemmer fra elva - fløtingas historie i Fet. 2012

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tømmerfløting&oldid=25900868