Hopp til innhold

Frank Filchock

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Frank Filchock
Nr. 30, 64
Posisjon: quarterback
Informasjon
FĂždt: 8. oktober 1916
FĂždested: Crucible
DĂžd: 20. juni 1994 (77 Ă„r)
DÞdssted: Washington CountyRediger pÄ Wikidata
HĂžyde: 178 centimeter Vekt: 88 kg
Karriereinformasjon
High School: Redstone (PA)
College: Indiana
NFLs draft: 1938 / Runde: 2 / Pick 14
Laghistorie
Som spiller
Som trener
KarrierehĂžydepunkter og Priser
Karrierestatistikk
Kamper     76
Kampstarter     34
PasningsforsÞk     677
FullfÞrte pasninger     344
Pasningsprosent     50,5 %
Pasningsyards     4 921
Touchdownpasninger     47
Interceptions     79
Spillerstatistikk pÄ PFR

Frank Joseph Filchock (fĂždt 8. oktober 1916 i Crucible i Pennsylvania, dĂžd 20. juni 1994 i Washington County i Oregon) var en spiller og trener i amerikansk fotball. Etter en kjent gamblingskandale rundt NFL Championship Game 1946 ble han suspendert av National Football League (NFL) fra 1947 til 1950.

Tidlig karriere

[rediger | rediger kilde]

Filchock ble fĂždt i 1916 i gruvebyen Crucible i Pennsylvania og var en av stjernespillerne pĂ„ skolelaget til Redstone Township High School og senere pĂ„ Indiana University. Etter universitetet var han den andre spilleren valgt av Pittsburgh Pirates (nĂ„ Pittsburgh Steelers) i andre runde av NFLs draft i 1938.[1] Pirates’ fĂžrstevalg i draftet det Ă„ret var Byron «Whizzer» White fra Colorado, som senere ble en hĂžyesterettsdommer. Filchock spilte i seks kamper for Pirates i 1938 fĂžr han ble solgt til Washington Redskins.

I Washington spilte han seks kamper i 1938 under Sammy Baugh. Han forble i spillerstallen ut 1941-sesongen og delte noe spilletid med Baugh. I denne perioden var de to kjent som Slingin’ Sam og Flingin’ Frank.

Den 15. oktober 1939 kastet Filchock den fÞrste 99-yard touchdownpasningen i NFL historie, til Andy Farkas, i en kamp mot sitt gamle lag Pirates. Dette var en rekord for lengste play fra scrimmage, en rekord som kun kan tangeres og ikke slÄs. I 1939 og 1944 ledet han ligaen i touchdownpasninger. I sistnevnte ledet han ogsÄ ligaen i prosentandel fullfÞrte pasninger, like foran lagkameraten Baugh.

I 1942 og 1943 tjente Filchock i United States Navy. Under tjenesteperioden spilte han for Georgia Pre-Flight, hvor han ble utnevnt til U.P. All-Service Team som en tailback. I 1944 var han tilbake i Washington, D.C., hvor Redskins nylig hadde gÄtt over til T-formasjonen.

Etter 1945-sesongen spurte New York Giants’ trener Steve Owen eier Tim Mara om Ă„ hente Filchock for Ă„ kaste pasninger i Owens angrep, som bygget pĂ„ A-formasjonen. Mara fullfĂžrte en byttehandel med Redskins, men Ă„ fĂ„ signert Filchock viste seg Ă„ vĂŠre vanskelig. Mara mĂ„tte ikke bare gĂ„ over sitt eget lĂžnnstak, men han mĂ„tte ogsĂ„ gĂ„ med pĂ„ den fĂžrste flerĂ„rige kontrakten i Giants’ historie. Filchock skal ha fĂ„tt $35 000 for tre sesonger. Selv store Giants-spillere som Benny Friedman, Mel Hein og trener Steve Owen hadde aldri blitt tilbudt en flerĂ„rig kontrakt (Owan var trener for Giants i 22 Ă„r uten en kontrakt).

Til tross for en smertefull armskade hadde Filchock et solid fĂžrste Ă„r i New York, med 1 262 pasningsyards og 12 touchdowns. Han hadde ogsĂ„ 371 yards pĂ„ lĂžp og ble utnevnt All-Pro halfback og lagets MVP. Pasningsangrepet hans var det Giants trengte for Ă„ fĂ„ Owens angrep til Ă„ virke, og Filchock ledet laget fra et sesongresultat pĂ„ 3–6–1 i 1945 til 7–3–1 og fĂžrsteplass i Eastern Conference i 1946. Dette ledet til en tittelkamp mot Chicago Bears pĂ„ sĂžndag den 15. desember.

Skandalen

[rediger | rediger kilde]

Noen fĂ„ timer fĂžr kampen ble det rapportert pĂ„ radio at gamblere hadde forsĂžkt Ă„ rigge kampen—og at Filchock og en annen back for Giants, Merle Hapes, var involvert. Dette utviklet seg senere til at New Yorks borgermester Bill O'Dwyer, NFLs kommissĂŠr Bert Bell, politidirektĂžr Arthur Wallander og Giants’ eier Tim Mara hadde et mĂžte pĂ„ borgermesterens kontor for Ă„ vurdere situasjonen dagen fĂžr kampen. O'Dwyer ville ogsĂ„ ha et mĂžte med spillerne, og Filchock og Hapes ble invitert hjem til borgermesteren senere samme dag. Under dette mĂžtet innrĂžmmet Hapes at han hadde blitt kontaktet, mens Filchock avviste det.

Klokken 02:00 pÄ sÞndag, tolv timer fÞr avspark, annonserte statsadvokaten at Filchock og Hapes hadde blitt tilbudt $2 500 hver pluss fortjenesten fra et veddemÄl pÄ $1 000 at Chicago skulle vinne med ti eller flere poeng. Spillerne hadde ogsÄ blitt tilbudt jobber utenom sesongen som de skulle tjene rundt $15 000 pÄ.

Bell annonserte at selv om politiet hadde konkludert med at ingen spillere hadde tatt imot en bestikkelse sÄ ville ligaen ogsÄ etterforske saken. Tittelkampen ble spilt til avtalt tid. Filchock, som under mÞtet med borgermesteren hadde nektet for Ä ha blitt kontaktet, skulle fÄ lov til Ä spille i kampen. Hapes, som innrÞmte at han ikke hadde rapportert at han ble kontaktet, skulle ikke fÄ spille.

Giants begynte dermed kampen uten en av sine stjernespillere og med rykter rundt en annen. Da Filchock ble introdusert pĂ„ bane buet pubikum. Han skal ha spilt hardt og brukket nesen, men Giants tapte kampen 24–14. Dette var nĂžyaktig den samme linjen gamblerne hadde lagt seg pĂ„; de hverken vant eller tapte penger.

Filchock spilte i 50 minutter og var ansvarlig for alle Giants’ poeng, med touchdownpasninger til Frank Liebel og Steve Filipowicz. Han fullfĂžrte 9 av 26 pasninger for 128 yards og kastet 6 interceptions. Spillerne pĂ„ vinnerlaget fikk utbetalt $1 975,82 og taperne fikk $1 295,57. BĂ„de Filchock og Hapes fikk utbetalingen.

Dagen etter kampen rapporterte Associated Press:

Alvin J. Paris, a self-styled 'big bettor' on athletic contests, was arraigned on a bribery charge, accused of having offered Merle Hapes and Frank Filchock, Giant backfield men, $2,500 each to agree not to play their best in the championship contest. Police exonerated both players but Hapes was kept out of the game at the order of Bert Bell, commissioner of the league. Filchock, the key man in the Giants' backfield, played virtually all the game.

Etter skandalen

[rediger | rediger kilde]

Alvin Paris ble dĂžmt for bestikkelser den 8. januar 1947. Samme dag suspenderte Bell begge spillerne, selv om dommeren i Paris’ rettssak fant at «Frank Filchock was not an accomplice, and was in fact an unfortunate victim of circumstances.»

Etter Paris’ rettssak ble tre andre gamblere siktet for bestikkelser og konspirasjon. Paris hadde ikke vitnet i sin egen rettssak, men var tiltalemyndighetens stjernevitne under den andre rettssaken. Han vitnet om at det var veddet $500 for hver av de to spillerne pĂ„ at Giants skulle vinne den siste kampen i seriespillet, mot Redskins. Dette skal ha vĂŠrt uten at spillerne var klar over det. Paris betalte dem gevinsten etter kampen. IfĂžlge ham hadde Hapes tatt imot pengene uten Ă„ krangle pĂ„ det, mens Filchock mĂ„tte overtales. Paris pĂ„stod ogsĂ„ at Hapes var villig til Ă„ tape tittelkampen med vilje, og at Filchock mĂ„tte sove pĂ„ det og endte opp med Ă„ avslĂ„ tilbudet.

Hapes og Filchock vitnet ogsÄ. Begge nektet for Ä ha mottatt penger fra Paris eller Ä ha vurderte noen tilbud om bestikkelser.

De tre konspiratĂžrene i den andre rettssaken ble dĂžmt til fem til ti Ă„r. Paris’ straffeutmĂ„ling shadde blitt utsatt til etter den andre rettssaken. Hans vitnesforklaring for tiltalemyndighetene ble vurdert, og han endte opp med Ă„ bli dĂžmt til kun ett Ă„r. Etter ni mĂ„neder ble han prĂžvelĂžslatt.

Innen 24 timer etter den andre dommen forlenget kommissÊr Bell suspensjonene for Filchock og Hapes pÄ ubestemt tid. IfÞlge ham ble dette gjort fordi han mente at spillerne var «skyldige i handligner som var skadelige for ligaen og idrettens velferd.» Suspensjonen gjald ikke bare i NFL, men ogsÄ i alle de mindre ligaene som var knyttet til den. Den gjaldt ikke for den nye All-America Football Conference, men de hadde ikke noen planer om Ä plukke opp en spiller fra den stÞrre ligaen som nylig hadde blitt utestengt for gambling. I praksis var Filchock utestengt fra Ä drive med profesjonell amerikansk fotball i USA.

Da han ble spurt om sine planer for fremtiden svarte Filchock at «Jeg har ikke lagt noen planer for fremtiden fordi jeg aldri trodde jeg kom til Ä slutte med amerikansk fotball. Jeg har fremdeles lyst til Ä spille. Det tror jeg at jeg alltid vil.»

En andre karriere i Canada

[rediger | rediger kilde]

Selv om ingen lag i USA ville signere Filchock var det interesse for ham i Canada. BĂ„de Hamilton Tigers og Ottawa Rough Riders i Interprovincial Rugby Football Union (eller Big Four) kom med tilbud. Filchock kom til enighet med Tigers, og den 13. august 1947 signerte han som spilelr og trener. Han skal ha blitt betalt $7 000 for sesongen.

Der var derimot et problem. Selv om canadiske lag teknisk sett var amatĂžrlag var det en Ă„pen hemmelighet at alle lagene i Canadas to store ligaer—Big Four og Western Interprovincial Rugby Union (WIFU)—betalte spilelrne sine. Lew Hayman, som da var i ferd med Ă„ bygge opp sitt eget lag i Montreal, Montreal Alouettes, men som hadde vĂŠrt involvert i idretten Ăžst i Canada i flere Ă„r, sa i 1946:

In the days before the war, the players were paid off in the dark. Some of the Canadian players took money and others didn't, though nearly all of them accepted gifts. Imports from the United States were paid in cash — somewhere between $1,000 and $1,200 for a season. Today you have to pay them all, homebreds or imports, and you have to pay them about four times as much as you did before the war.

Alle visste om dette, men ingen ville innrÞmme det. For at en hÞyprofilert profesjonell spiller som Frank Filchock skulel spille i Big Four, mÄtte man droppe skuespillet, noe ikke alle var villige til Ä gjÞre. Like etter at Filchock ble signert avslo Canadian Rugby Union, en organisasjon for alle nivÄer av idretten, sÞknaden hans om spillerlisens uten kommentar, og IRFU stemte tre mot en for Ä hindre han i Ä spille for Hamilton. Filchock hadde endt opp med Ä bli svartelistet av alle ligaene i bÄde USA og Canada. Tigers var derimot bestemt pÄ at Filchock skulle spille for dem.

Frank spilte to treningskamper og fire ligakamper, hvor alle ble erklĂŠrt tap fĂžr kampstart, fĂžr Big Four enstemmig vedtok at han skulle fĂ„ spille. Tigers endte 1947-sesongen 2–9–1.

Filchock var tilbake med Tgers i 1948, men laget hadde i mellomtiden sluttet i IRFU. Filchocks ankomst i Big Four hadde fĂžrt til Ăžkte tilskuertall for alle lagene, men ettersom det ikke var noen avtaler om deling av billettinntekter tjente ikke Tigers pĂ„ dette utover inntekter i sitt eget stadion, med 12 000 seter. Ettersom de betalte Filchocks lĂžnn—uten tvil den best betalte spilleren i ligaen—fĂžlte Tigers at de burde fĂ„ kompensasjon for alle de andre lagenes Ăžkte inntekter. De tre andre lagene var ikke enige i dette, og Tigers valgte Ă„ trekke seg ut av ligaen.

Hamilton Wildcats, som hadde spilt i Ontario Rugby Football Union siden 1943, tok over Tigers’ plass i ligaen. De ble godkjent, og Tigers, som hadde blitt stiftet i 1869 og var ett av Big Fours originale medlemmer i 1907, mĂ„tte spille i ORFU. I 1950 ble Tigets og Wildcats slĂ„tt sammen til Hamilton Tiger-Cats. I 1948 var Filchock ORFUs MVP.

Filchock forlot Tigers og var tilbake i Big Four i 1949, da med Lew Haymans Montreal Alouettes med en lĂžnn pĂ„ $20 000 for to Ă„r. Han hadde nĂ„ omtrent den samme inntekten som han hadde hatt med New York Giants. Alouettes gikk 8–4 i seriespillet i Big Four, og slo deretter ORFU-mestrene Hamilton Tigers 40–0 for Eastern Canadian-tittelen. I Grey Cup mĂžtte de Western-mesterne Calgary Stampeders. Stampeders hadde gĂ„tt 28–2–1 de siste to sesongene, inkludert en Grey Cup-seier over Ottawa i 1948. Filchock fullfĂžrte 11 av 19 pasningsforsĂžk for 204 yards, en touchdown og en interceptions. Han hadde ogsĂ„ tre interceptions pĂ„ Calgarys pasninger, og Alouettes vant kampen 28–15.

Opphevelse av suspensjonen

[rediger | rediger kilde]

I hĂ„p om Ă„ fĂ„ opphevet suspensjonen sin i NFL deltok Filchock pĂ„ en hĂžring med kommissĂŠr Bert Bell i juli 1950. Med ham var Leo Dandurand, Alouettes’ president, og de to la frem vitnemĂ„l fra forretningsmenn, prester og idrettsledere som hedret Filchock for sin oppfĂžrsel og personlighet. New Yorks borgermester Bill O'Dwyer og statsadvokaten George Monaghan foreslo ogsĂ„ at Bell hevet suspensjonen.

Bell gikk med pÄ Ä gi Filchock en ny sjanse.[2] Da det ble annonsert sa han at Filchock «har alltid oppfÞrt seg pÄ en mÄte som reflekterer god sportsÄnd... [og] har spilt en stor rolle i utviklingen av idretten i Canada.»

Giants’ Jcak Mara annonserte at han var «glad for Ă„ hĂžre at Frank hadde blitt gjeninnsatt... [men] vi har ikke noen planer om Ă„ tilby ham kontrakt ettersom vi fokuserer pĂ„ unge talenter.» Filchock var 33 Ă„r gammel da han ble gjeninnsatt.

Filchock returnerte til Montreal og spilte der gjennom hele 1950-sesongen. Alouettes nÄdde ikke sluttspillet, og Filchock signerte deretter med Baltimore Colts, som fremdeles ikke var ferdige i NFL-sesongen. Colts ble opplÞst etter sesongen, og Filchock endte opp med Ä aldri spille mer amerikansk fotball i NFL.

De siste spillerÄrene

[rediger | rediger kilde]

I 1951 spilte Filchock med Edmonton Eskimos i WIFU, og det var den fĂžrste gangen siden han kom til Canada at statistikkene hans ble offisielt registrert. Det var fĂžrst i 1951 at Western Canada begynte Ă„ fĂžre statistikker, mens Eastern ikke begynte med dette fĂžr i 1954. Han var spiller og trener for Eskimos i 1952 og ledet dem til tittelen i WIFU, og ble utnevnt til Western All-Stars andrelag samme Ă„r. Eskimos sparket ham etter at laget tapte i Grey Cup i 1952, visstnok fordi han krevde hĂžyere lĂžnn.

Trenerkarriere

[rediger | rediger kilde]

I 1953 gikk Filchock over til Saskatchewan Roughriders, hvor han var bĂ„de hovedtrener og quarterback. Han la opp som spiller etter sesongen men forble trener i Regina ut 1957, med et sammenlagtresultat pĂ„ 41–35–4 uten Ă„ nĂ„ Grey Cup.

I 1958 ble han hovedtrener for Sarnia Golden Bears i ORFU. Laget hadde hentet inn noen solide amerikanske spillere, inkludert quarterback og kicker Gino Cappelletti. I lÞpet av ti kamper tapte de bare én, og da med kun ett poeng. To seiere i sluttspillet gav Filchock hans andre ligatittel som trener, men ORFU ble ikke lenger sett pÄ som en major. AmatÞrlag hadde blitt utestengt fra Grey Cup den sesongen etter etableringen av Canadian Football League, men ORFU hadde allerede trukket seg fra Grey Cup fire Är tidligere.

I 1959 var Filchock backfield coach for Calgary Stampeders i CFL. Han ble den fĂžrste hovedtreneren for Denver Broncos i den nye American Football League den 1. janaur 1960. I desember 1961 fikk han sparken etter to skuffende sesonger, med et sammenlagtresultat pĂ„ 7–20–1.

I 1964 var Filchock defensive coach for Quebec Rifles i United Football League, hans siste Ă„r i amerikansk fotball. Samlet sett hadde han vĂŠrt spiller eller trener i profesjonell amerikansk fotball i tolv forskjellige byer, seks ligaer og to land. Han hadde ogsĂ„ spilt i high school, college og under militĂŠrtjenesten, og hadde spilte minor league baseball med tre forskjellige lag. Som trener for lag i majors hadde han et sammenlagtresultat pĂ„ 67–65–7.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ «1938 NFL Draft Listing». Pro-Football-Reference.com (pĂ„ engelsk). BesĂžkt 3. januar 2024.
  2. ↑ Hapes ble gjeninnsatt i 1954. MacCambridge, 2005, s. 49.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Braunwart, Bob, Bob Carroll og Joe Horrigan, «The Peregrinations of Frankie Filchock», Professional Football Researchers Association 1981. Trykket pĂ„ nytt i From Scrimmage to SnapBack, The Journal of the Canadian Football Historical Association, b. 2, nr. 2, Sommer 2004. Inkluderer Filchocks offisielle statistikker som spiller og trener (USA og Canada).
  • Carroll, Dink, «Dollars and Dropkicks», Saturday Night, 11. oktober 1949, s. 10–11, 31-32.
  • Claassen, Harold, The History of Professional Football, Englewood Cliffs, N.J.: Prentice-Hall, 1963.
  • Coenen, Craig R. (2005). From Sandlots to the Super Bowl: The National Football League, 1920–1967. Knoxville, Tennessee: The University of Tennessee Press. ISBN 1-57233-447-9
  • Coleman, Jim, Artikler om Filchock-affĂŠren, Toronto Globe and Mail, 18. august 1947, s. 16; 1. oktober 1947, s. 18.
  • Davis, Jeff (2005). Papa Bear, The Life and Legacy of George Halas. New York: McGraw-Hill ISBN 0-07-146054-3
  • Farrar, Harry, «Pro Football's Mr. Gadabout», Denver Post, 21. februar 1964.
  • «Frankie Filchock Chosen Most Valuable Player in League»", Hamilton Spectator, 3. november 1948.
  • Gottehrer, Barry, The Giants of New York, New York: G.P. Putnam's Sons, 1963.
  • Lyons, Robert S. (2010). On Any Given Sunday, A Life of Bert Bell. Philadelphia: Temple University Press. ISBN 978-1-59213-731-2
  • MacCambridge, Michael (2005). America's Game. New York: Anchor Books ISBN 978-0-307-48143-6
  • McIlroy, Kimball, «Fall, Football, and Filchock», Saturday Night, 13. september 1947, s. 26–27.
  • Pervin, Lawrence A. (2009). Football's New York Giants. Jefferson, North Carolina: McFarland and Company, Inc. ISBN 978-0-7864-4268-3
  • Peterson, Robert W. (1997). Pigskin: The Early Years of Pro Football. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-507607-9
  • Walker, Hal, «Here's Filchock», Toronto Globe and Mail, 20. august 1947, s. 15.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Frank_Filchock&oldid=24810886»