trekkspill

Trekkspillet har generelt en høy status innen folkemusikk i ulike verdensdeler. Instrumentet står særlig sterkt i øst-europeisk folkemusikk, som for eksempel i folkemusikk fra Balkan. Videre er trekkspillet sterkt fremtredende i russisk folkemusikk, irsk folkemusikk, cajun-musikk brukt i sørstatene i USA og ikke minst i skandinavisk og norsk folkemusikk.

Gammeldansmusikk, eller runddansmusikk, er gamle europeiske danser som vals, reinlender, masurka og polka. Innen denne musikkformen har trekkspillet en selvfølgelig plass, ofte som det ledende instrumentet i grupper og orkestre. I Skandinavia er trekkspillet særlig sterkt knyttet til gammeldansmusikk.

I nærmere 100 år har trekkspillet blitt benyttet som et solo- og orkesterinstrument innen jazzen, både i Europa og i USA. To utøvere som har markert seg sterkt på dette området, er den amerikanske trekkspilleren Art van Damme (1920–2010), og den fransk-italienske trekkspilleren Richard Galliano (født 1950).

Det har vært spilt kunstmusikk (klassisk musikk) på trekkspill helt siden starten av 1900-tallet. De første årene ble det først og fremst spilt transkripsjoner av eldre klassisk musikk, både klavermusikk og orkesterverker. Dette er fremdeles utbredt, for eksempel spilles barokkmusikk ofte på instrumentet. Etter hvert begynte en rekke komponister å fatte interesse for å skrive ny musikk for instrumentet, spesielt etter at trekkspill med melodibass ble mer utbredt. Dette førte til utvikling av original-litteratur for instrumentet av komponister både fra Russland, Tyskland, Tsjekkia, USA og andre land.

I Skandinavia har en lang rekke toneangivende komponister skrevet for instrumentet. Dette tok for alvor til på 1960-tallet, da den danske akkordeonisten Mogens Ellegaard (1935–1995) begynte å bestille verker av komponister som Ole Schmidt, Arne Nordheim og Torbjörn Lundquist.

Trekkspillet er et selvskrevent instrument i tango. Særlig har trekkspilltypen bandoneon vært mye benyttet. Nordmannen og bandoneonisten Per Arne Glorvigen er blant verdens ledende tangomusikere i dag.

Enraderen var den første trekkspilltypen som kom til Norge. Denne ble sterkt utbredt fra rundt 1860 og i årene fremover. Instrumentene som kom hit, var masseproduserte, noe som gjorde at de var mulig å anskaffe seg til en overkommelig pris. Rundt 1890 kunne en enrader kjøpes for to kroner, noe som tilsvarte tre prosent av den tidas månedslønn.

På begynnelsen av 1900-tallet ble trekkspillet et mye benyttet instrument i Kristiania (Oslo), blant annet på restauranter og som musikk på kinoer. Trekkspillet ble ikke minst et yndet instrument blant arbeiderklassen og hadde en stor oppblomstring i forbindelse med jernbaneutbyggingen her i landet. Når innspilling av grammofonplater startet i Norge rundt 1904, var trekkspillere de første som spilte inn musikk på dette mediet. De norske trekkspillstjernene den gang, som for eksempel Carl Mathisen, Godthard Erichsen, Johan Elsmo med flere, satte et stort preg på grammofonindustrien her i landet de første årene.

Norge og Sverige har hatt industriell produksjon av trekkspill. Hos musikkforetaket AB Albin Hagström i Älvdalen i Sverige ble det i perioden 1932 til 1970 produsert så mye som 700 000 trekkspill. I Norge etablerte den kjente musikeren og forretningsmannen Harald Henschien en trekkspillfabrikk på Hønefoss, og Henschiens trekkspillfabrikk laget rundt 8000 instrumenter fra midten av 1930-tallet frem til 1959.

I Skandinavia har det siden 1970-tallet vært en stor kultur for større musikkfestivaler med trekkspill i fokus, først og fremst med vekt på gammeldansmusikken. I Ransäter i Värmland i Sverige har Värmlands Dragspelsklubbars Förbund siden 1971 arrangert festivalen «Bälgspel vid landsvägskanten». Denne var i årevis verdens største trekkspillfestival. I Norge ble Titanofestivalen etablert i 1979, og denne trekkspillfestivalen ble deretter arrangert i mange år. Mot slutten av 1980-tallet var denne blant Norges desidert største musikkfestivaler og ble omfattet med stor interesse både av publikum og media. I 1971 ble Norske trekkspilleres landsforbund etablert. Denne organisasjonen arrangerer årlig NM på trekkspill, både for grupper og solister.

Blant de tidligste utgavene av trekkspill finner vi såkalte durspill. Disse instrumentene er vekseltonige. Det vil si at man får forskjellig tone på samme knapp, avhengig av om belgen føres ut eller inn. Eksempler på durspill er enrader og torader.

Kromatiske trekkspill finnes både med pianoklaviatur (pianotrekkspill) og med knapper (knappetrekkspill). Det finnes hovedsakelig to forskjellige utgaver av diskantmanualen på knappetrekkspill. Dette er såkalt B-system og C-system. Siden B-system tradisjonelt har blitt mest benyttet i Norge, og C-system mest benyttet i Sverige, kalles disse henholdsvis «norsk system» og «svensk system» i skandinavisk trekkspillkultur. Knappetrekkspillene, enten de er med norsk eller svensk system, er først og fremst utbredt med fem rader på diskantmanualen. Av den grunn har de også blitt kalt «femrader» på folkemunne her i Norge. På kromatiske trekkspill med standardbass er vanligvis bassmanualene identiske, uansett system.

Tradisjonelt har trekkspillet ferdigkoblede akkorder i bassmanualen. Det vil si at man ved å trykke ned en knapp på trekkspillets bassmanual kan få en fullstendig akkord, for eksempel dur, moll eller septim. Denne konstruksjonen har utvilsomt bidratt sterkt til trekkspillets utbredelse innen folkelig musisering. Denne type bass-system kalles vanligvis for standardbass. I tillegg til disse akkord-bassene har standardbassen også en oktav med enkelttoner (grunnbasser).

Mens den såkalte standardbassen har ferdigkoblede akkorder på bassmanualen, består et trekkspill med melodibass av enkelttoner over flere oktaver på instrumentets bassmanual, tilsvarende diskantmanualen. Et innarbeidet begrep for denne type trekkspill er akkordeon.

Disse instrumentene finnes i ulike størrelser, alt fra begynnerinstrumenter for barn til profesjonelle modeller. Et moderne akkordeon med full størrelse kan ha et toneomfang opp til seks og en halv oktaver. De fleste akkordeon i dag har et såkalt konvertersystem som gjør at man kan veksle mellom standardbass og melodibass. Det kan da skiftes mellom de ulike bass-systemene ved å trykke ned en knapp som kobler om disse. Tidligere var det også vanlig med trekkspill hvor tre knapperader med melodibass var plassert på bassmanualen nærmest belgen, innenfor seks rader med standarsbass. Disse instrumentene kalles ni-rader og er til dels i bruk fremdeles.

Andre varianter som finnes av trekkspill, er blant annet concertina, bandoneon, russisk bajan og musettetrekkspill.