retorikk

Retorikkfaget har endret seg mye i årenes løp og har en rekke underdisipliner. Noen av dem er orientert mot hovedsakelig teoretiske spørsmål, andre mot historisk undersøkelse og analyse.

Her beskrives deler av det klassiske retoriske systemet som først og fremst var et praktisk redskap for utforming av overbevisende tekst eller tale. Varianter av det samme systemet går ofte igjen i skriveopplæring innen andre tradisjoner. Det klassiske systemet gir en oppskrift i form av en arbeidsrekkefølge, en standardstruktur for en overbevisende tekst og en oversikt over midler til overbevisning.

Moderne retorikk bygger i all hovedsak på den vestlige retoriske tradisjonen. Den har sine røtter i antikken og er den eldste kommunikasjons- og språkvitenskapelige tradisjonen vi kjenner. Ifølge tradisjonen ble retorisk praksis særlig viktig under demokratiet i Syrakus fra om lag 460 fvt., der landeiere som hadde mistet eiendommene sine ble gitt anledning til å argumentere for sine krav.

Med fremveksten av det delvis demokratiske styresettet i Athen ble retorikkens betydning større. Det var avgjørende å kunne uttrykke seg virkningsfullt, og dette forutsatte kunnskap om hvordan en taler påvirker tilhørerne. Sofistene tilbød seg å lære denne kunnskapen bort mot betaling. Det ble skrevet en rekke avhandlinger om retorikk i antikken, der særlig Aristoteles (384–322 fvt.), Cicero (106–43 fvt.) og Quintilian (35–100 evt.) utmerket seg.

Fra den greske opprinnelsen har retorikken vært en sentral del av utdanningssystemet og språklæringen i mange, først og fremst europeiske, land. Dette gjelder gjennom retorikkens hellenistiske og romerske fase, gjennom middelalderen, renessansen og den tidligmoderne perioden. I disse periodene er de sentrale navnene Boëthius (480–524), Petrus Ramus (1515–1572) og Philipp Melanchthon (1497–1560).

Fra 1700- og 1800-tallet av ble retorikken mindre sentral i europeisk kultur. Denne utviklingen settes gjerne i sammenheng med to separate utviklingstrekk: utviklingen av moderne naturvitenskap og fremveksten av et romantisk kultursyn.

Vitenskapens nye idealer fordret et minst mulig kunstferdig språk med færrest mulig språklige ornamenter. Dermed ble retorikkens tradisjon for opplæring gjennom imitasjon og øvelse, og dens vektlegging av språket som kunnskapsbærer, mindre relevant.

Den samme tendensen ble styrket ved at romantikken vektla individuell originalitet som kunstnerisk kvalitetskriterium. Retorikk ble i denne perioden særlig forbundet med et kunstferdig og blomstrete språk og satt opp som motsetning til det gjennomsiktige og klare, men også til det autentiske og skapende.

Retorikken, som favnet både vitenskapen og kunstens språk, fikk dermed gradvis et mindre kunnskapsfelt. Det er i denne perioden vi ser bakgrunnen for formuleringer som «tom retorikk». Ettersom romantikken dominerte innen de ulike kunstartene, ble retorikken angrepet fra annet hold. Her ble de faste språklige vendingene og formene mistenkeliggjort ettersom det romantiske kunstsynet baserte seg på ideen om den fullkomment originale kunstneren og dikteren.

Etter hvert ble også flere av retorikkens tradisjonelle kjerneområder, som opplæring i skrivekunst og sjangerlære, favnet av språkfag: «norsk» i Norge, «English language and literature» i England og så videre.

Utover 1900-tallet ble det imidlertid vekket en fornyet interesse for retorikk fra flere humanvitenskapers og samfunnsvitenskapers side. Noe av forklaringen på dette er at flere fag tok en språklig vending, altså at det oppstod en økt bevissthet rundt språkets betydning for å formidle et bestemt syn på verden. Men den teknisk-politiske utviklingen, som innebar at tekst og tale kunne formidles til et massepublikum i et helt annet omfang enn før, var også en viktig grunn.

Massemedienes betydning ble klar gjennom kommunikasjonsstrategiene til demokratisk valgte ledere som Franklin Roosevelt og diktatorer som Adolf Hitler. I begge tilfeller viste vekslingen mellom tradisjonelle taler for store folkemøter og bruken av det nye radiomediet at analyser av kommunikasjon og virkemidler var viktig for å forstå politikken og samfunnet.

Et vesenstrekk ved den nye fokuseringen på retorikken er at det legges mindre vekt på hvordan en tale eller tekst skal bygges opp. I stedet brukes retorikken som et kritisk redskap. I og med at all språkbruk har et retorisk innslag, kan kunnskaper om retorikk brukes til en kritisk vurdering av den informasjonen som blir gitt i ulike medier.

Den moderne retorikken ser både på betingelsene for og rammene rundt språklig kommunikasjon. Den grenser mot psykologien når den tar for seg hvordan mennesker blir overbevist eller overtalt, mot sosiologien og statsvitenskapen når den undersøker språkets rolle i politiske og sosiale prosesser, og mot filosofien når den ser på språkets betydning for hvordan vi forstår verden rundt oss.

Det finnes flere forskjellige vitenskapsteoretiske tilnærminger til retorikken, som selv har en lang tradisjon for å stille etiske og prinsipielle spørsmål rundt retorisk virksomhet. En fruktbar tilnærming kan være å se på de sentrale spenningene innad i faget: Er retorikken begrenset til verbalspråk, altså ord, eller favner den også bilder og andre virkemidler? Er den spesifikt orientert mot et bevisst forsøk på å overtale noen til noe, eller tar den for seg alle slags virkemidler som former vårt blikk på verden? Kan retorikken være en etisk reflektert tradisjon, eller er den en ren verktøykasse som kan brukes til hva som helst? Er retorikk først og fremst et teorifag, eller er det et sett med håndverksmessige ferdigheter?

• språkvitenskap
• filosofi
• bevismiddel

• Andersen, Øivind: I retorikkens hage, 1995, isbn 82-00-21969-0
• Conley, Thomas. M. (1990): Rhetoric in the European Tradition. University of Chicago Press, London.
• Eide, Tormod: Retorisk leksikon, 2004 (1. utg. 1990), isbn 82-430-0306-1
• Fafner, Jørgen: Retorik, klassisk og moderne: indføring i nogle grundbegreber, 2005 (1. utg. 1977), isbn 87-500-3854-0
• Johannesen, Georg: Rhetorica Norvegica, [2. utg.], 2001, isbn 82-02-21946-9
• Kjeldsen, Jens (2006): Retorikk i vår tid. En innføring i moderne retorisk teori. Spartacus, Oslo.