Astronomi er vitskapen om himmellekamane og verdsrommet. Astronomien studerer alt frÄ planetar, solsystemet, stjerner og galaksar til heile universet.
astronomi
Sola er ei magnetisk stjerne med aktive omrÄde pÄ overflata og i den utstrekte atmosfÊren (solflekkar, eksplosive utbrot, lyse buar osb.) som varierer periodisk. Biletet viser buar ved solranda som er observert i ultrafiolett lys med romsonden TRACE.
Radarbilete av Venus, den varmaste planeten i solsystemet og den nÊrmaste naboen vÄr, teke med NASAs romsonde Magellan.
Biletet viser kometen C/1996 B2 Hyakutake, med uvanleg lang hale, som passerte svÊrt nÊr Jorda i mars 1996. Han er ein svÊrt langperiodisk komet med omlÞpstid pÄ 113 782 Är.
Astronomi. Observasjonar og berekningar har fÞrt til at fleire verdsbilete har avlÞyst kvarandre opp gjennom historia. Teikninga viser det geosentriske (ptolemeiske) verdsbiletet, rekonstruert av den tyske astronomen og matematikaren Regiomontanus pÄ 1400-talet. Jorda er her ein rund klode i sentrum av universet.
Fri.
Lisens:
fri
Inndeling
EmisjonstĂ„ka, kalla ĂrnetĂ„ka, i stjernebiletet Slangen (Serpens), som er rundt 7000 lysĂ„r frĂ„ oss, viser hopar av nyleg danna stjerner.
Astronomi er delt i fleire greiner som delvis grip inn i kvarandre:
- Astrofysikk tek fĂžre seg den fysiske og kjemiske naturen til himmellekamane og den interstellare materien og dessutan opphavet, utviklinga og slektskapet til dei enkelte himmellekamane.
- Astrometri beskriv himmellekamane si stilling og posisjonsforandring pÄ himmelkula.
- I celest mekanikk studerer ein rÞrsla til himmellekamane under pÄverknad av gravitasjon og andre krefter. Celest mekanikk har fÄtt stor betydning i samband med utskytinga av kunstige satellittar og romsondar.
- Kosmologi er lÊra om opphavet, strukturen og utviklinga til universet. Studiet av det tidlege universet er sterkt knytt til partikkelfysikk og kjernefysikk. I studiet av dei ulike modellane av universet vÄrt blir generell relativitetsteori nytta.
Astrometri og celest mekanikk representerer den klassiske astronomien, men bruken pĂ„ kunstige himmelobjekt krev heilt nye metodar. Astrofysikk og kosmologi er forgreiningar av den moderne astronomien. Med tida har mange spesialfelt utvikla seg, sĂŠrleg innan astrofysikken. Dei kan vere knytte til spesielle delar av det elektromagnetiske spektrumet â gamma-astronomi, rĂžntgenastronomi, ultrafiolett astronomi og sĂ„ vidare â eller til spesielle typar himmelobjekt: solfysikk, planetfysikk, kompakte objekt, galaksar og sĂ„ vidare.
Historikk
I eldre tider
KrabbetÄka, som er ei lysande tÄke av gass, blei danna av ei supernova. Denne supernovaa blei observert av kinesiske astronomar i Är 1054 evt. I midten av tÄka finst ei pulserande nÞytronstjerne som roterer 30 gonger rundt sin eigen akse kvart sekund.
Allereie i dei eldste tider spelte astronomien ei viktig rolle for menneska i samband med tidsbestemming, kalender og navigasjon. Astronomien har ĂČg hatt ei avgjerande betydning for utviklinga av menneska sine livssyn.
Utviklinga til astronomien har gÄtt fÞre seg i etappar, som for det meste har kome av framsteg i instrumentell teknikk, fysikk og matematikk.
FÞr kikkerten og teleskopet blei oppfunne pÄ byrjinga av 1600-talet, kunne astronomane berre observere dei fÄ tusen stjernene som er synlege med berre auga, og fÞlgje rÞrslene til MÄnen og planetane pÄ himmelen. FrÄ fÞr Är 2100 fvt. har ein forteljingar av kinesiske astronomar om berekningar av formÞrkingar. OgsÄ indarane, babylonarane og egyptarane har drive med astronomi. Greske astronomar gjorde viktige framsteg. Hipparkhos oppdaga til dÞmes presesjonen til jordaksen.
Grekarane utvikla ogsÄ viktige kosmologiske idear, mellom anna teoriar om Jorda sitt forhold til resten av universet. Ptolemaios' verdsbilete, der Jorda var i sentrum av universet, pÄverka astronomisk tenking i 1300 Är.
FrÄ 1500-talet
PĂ„ 1500-talet sette Nicolaus Copernicus i staden Sola i sentrum, og ein del andre viktige framsteg skjedde: Johannes Keplers oppdaging av prinsippa for rĂžrslene til planetane, Galileo Galileis bruk av teleskopet til astronomiske observasjonar og Isaac Newtons formuleringar av lovene for rĂžrsle og gravitasjon.
Det fÞrste spegelteleskopet blei laga av Newton. Store teleskop av denne typen blei bygde av William Herschel, som brukt desse til Ä gjere mange store oppdagingar, mellom anna planeten Uranus. Joseph Fraunhofer laga den fÞrste akromatiske kikkerten, og det fÞrte til at linsekikkertar blei vanlege astronomiske instrument pÄ 1800-talet. Nye framsteg kom ved utvikling av spektroskopisk og fotografisk teknikk pÄ midten av 1800-talet. Dermed kunne ein bestemme bÄde stjernene si kjemiske samansetjing, dei fysiske eigenskapane deira og rÞrsla deira i retninga til synslinja, og dessutan undersÞkje strukturen av stjernetÄker nÞyare.
1900-talet
Dei stĂžrste framstega innan astronomisk forsking kom likevel fĂžrst pĂ„ 1900-talet. Avstandane til stjernene blei bestemde med nye metodar: Frank Schlesinger utvikla den fotografiske teknikken for trigonometriske avstandsbestemmingar, Walter Sydney Adams og Arnold KohlschĂŒtter (1883â1969) innfĂžrte spektroskopisk metode til astronomiske bestemmingar, og Ejnar Hertzsprung, Harlow Shapley og Edwin Hubble utnytta eigenskapar ved kefeidar for det same formĂ„let. Hubble fekk pĂ„ den mĂ„ten bestemt avstanden til dei nĂŠrmaste galaksane.
PÄ slutten av 1920-talet blei det klart at universet ikkje er statisk, men i stadig utviding. Oppdaginga kom mellom anna av Hubbles observasjonar av raudforskyvingar til galaksar og arbeid frÄ mellom anna Aleksander Friedmann og Georges Lemaßtre, som hadde vist at ei slik utviding var i samsvar med den generelle relativitetsteorien.
Etterkrigstida
I 1965 oppdaga Arno Penzias og Robert W. Wilson den kosmiske bakgrunnsstrÄlinga, som er mikrobÞlgjestrÄling som blei danna omtrent 380 000 Är etter big bang. Studiar av denne strÄlinga har vore viktig for forstÄinga vÄr av historia og innhaldet til universet.
Det har vist seg at gravitasjonen frÄ den observerte massen i galaksane ikkje er tilstrekkeleg til Ä forklare den raske rotasjonen deira. Til dette trengst det mykje meir masse, som har fÄtt namnet mÞrk materie fordi han ikkje sender ut eller absorberer elektromagnetisk strÄling, men berre kan pÄvisast gjennom gravitasjonstiltrekkinga si pÄ ordinÊre massar. Seinare har ei rekkje andre typar observasjonar stadfesta at det antakeleg er store mengder mÞrk materie i universet.
Gravitasjonslinser, som fĂžrste gong blei oppdaga i 1979, har blitt eit viktig forskingsfelt og ein viktig reiskap i astronomien. Mykje av teorien for dette fenomenet er utvikla av nordmannen Sjur Refsdal.
FrÄ 1990-talet
I 1998 viste observasjonar av fjerne supernovaer at ekspansjonen til universet etter big bang ikkje blir bremsa av gravitasjonskrafta som forventa, men tvert imot aukar hastigheita. Dette blir knytt til ei til no ukjend energikjelde som har fÄtt namnet mÞrk energi. Ein mÄte Ä representere denne energien pÄ er gjennom den sÄkalla kosmologiske konstanten. Denne blei innfÞrt av Albert Einstein som ei motkraft til gravitasjonen for Ä beskrive det han feilaktig trudde var eit statisk univers. Denne konstanten kan forklare den akselererande ekspansjonen til universet. Den mÞrke energien er ekvivalent med ein masse som blir anteken Ä utgjere omtrent 70 prosent av den totale massen til universet, medan mÞrk materie utgjer omtrent 25 prosent og ordinÊr materie omtrent 5 prosent.
Dei store spegelteleskopa ein etter kvart bygde, har spelt ei viktig rolle for utviklinga til astronomien, sameleis Schmidt-teleskopet og dei store radioteleskopa.
Sidan byrjinga av 1990-talet har det blitt oppdaga mange smÄplanetar i Kuiperbeltet utanfor Neptuns bane, og det er funne fleire tusen eksoplanetar.
Romalderen
Eit gravitasjonslinsa bilete av ein kvasar, Einsteinkorset, som blei oppdaga i 1985. StrÄlinga frÄ den fjerne kvasaren blir bÞygd av og splitta opp i fire bilete i gravitasjonsfelt til galaksen ZW 2237+030 i framgrunnen, som viser i sentrum av biletet.
Romteleskopet Hubble Space Telescope (HST), med ein spegeldiameter pÄ 2,4 meter, blei i 1990 sendt opp i banen sin rundt Jorda med romferja Discovery. HST observerer vesentleg lyssvakare objekt i verdsrommet enn det som tidlegare hadde vore mogleg.
Med oppskytinga av den sovjetiske satellitten Sputnik 1 i 1957 byrja romalderen. Eit stort antal seinare satellittar og romsondar har medfÞrt ein eksplosjon av ny kunnskap om solsystemet vÄrt og om stjerner og galaksar. Utanfor atmosfÊren er heile det elektromagnetiske spektrumet tilgjengeleg for observasjon, noko som har gjort det mogleg med rÞntgen- og gammaobservasjonar (frÄ ballongar eller satellittar) og dessutan infraraude og ultrafiolette observasjonar.
Teknologisk utvikling
ESOs fÞrste observatorium pÄ La Silla, i fjellomrÄdet i utkanten av den chilenske AtacamaÞrkenen, 2400 meter over havet, er kjent for sin mÞrke og klare stjernehimmel. Biletet, som er teke frÄ observatoriet, viser ein myriade av stjerner og delar av galaksen vÄr, MjÞlkevegen.
Observasjonar av lyssvake objekt som eksoplanetar, asteroidar og fjerne galaksar har blitt mogleg gjennom ein ekstrem auke av lysfÞlsemda til teleskop i rommet og pÄ bakken ved bruk av digitale sensorar, CCD-sensoren, som har fullstendig erstatta fotografiske plater. Ny teknologi som korrigerer for atmosfÊriske forstyrringar, har gitt ei betydeleg auke i detaljopplÞysinga til bakkebaserte teleskop.
Denne teknologiske utviklinga har ĂČg gjort det mogleg Ă„ finne og kartleggje objekt mykje raskare enn tidlegare.
Moderne astronomi
I dagens astronomi speler numeriske berekningar ei stadig stÞrre rolle. For slike berekningar har utviklinga av store og raske datamaskinar vore avgjerande. Astronomar bruker datamaskinar til Ä lage modellar og simulere observasjonar for Ä forstÄ den underliggjande fysikken.
Institusjonar
I 1834 oppfĂžrte Christopher Hansteen det fĂžrste nasjonale observatoriet ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo), og Svein Rosseland oppretta i 1934 Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo.
Mykje av det internasjonale astronomiske samarbeidet blir koordinert gjennom Den internasjonale astronomiske union (IAU), som blei grunnlagd i 1919. IAU har i dag 79 medlemsland og over 12Â 000 individuelle medlemmer. Noreg har vore medlem sidan 1922.
Astronomar samarbeider stadig meir internasjonalt som fĂžlgje av storleiken, kostnadene og kompetansebehova til prosjekta. Ei rekkje europeiske land samarbeider gjennom European Southern Observatory (ESO) og Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA), som igjen samarbeider med mellom anna NASA og JAXA. Tilsette ved Institutt for teoretisk astrofysikk og ved Direktoratet for romvirksomhet har eit nĂŠrt samarbeid med internasjonale organisasjonar knytte til astronomi.
Viktige hendingar i historia til astronomien
FÞr vÄr tidsrekning
| Ă r fvt. | Hending |
|---|---|
| 585 | Den greske astronomen Thales fĂžresa ei solformĂžrking. |
| 432 | Den greske astronomen Meton oppdaga den 19-Ärige mÄnesyklusen (Metons syklus), der MÄnen sin fase vender tilbake til same dato i same mÄnad. |
| Ca. 265 | Den greske astronomen Aristarkhos hevda at Jorda bevegde seg rundt Sola. |
| Ca. 240 | Den greske matematikaren Eratosthenes bestemde omkrinsen til Jorda ved Ä mÄle avstanden og breiddesforskjellen mellom Alexandria og Syene til 250 000 stadium (46 000 kilometer). |
| 127 | Grekaren Hipparkhos, den stĂžrste astronomen i oldtida, fullfĂžrte ein stjernekatalog som blei brukt i over 1500 Ă„r. |
| 45 | Den romerske keisaren Julius CĂŠsar innfĂžrte den julianske kalenderen. |
FrÄ Är 1 til 1610
| Ă r | Hending |
|---|---|
| Ca. 140 | Den greske astronomen Claudius Ptolemaios grunngav i det berĂžmte verket sitt om astronomien i antikken, Syntaxis (arabisk Almagest), det verdssystemet som er oppkalla etter han, som seier at Jorda er sentrum i verda. |
| 1054 | Ei supernova blei observert i stjernebiletet Tyren, som KrabbetÄka er restane etter. |
| 1420 | Tatarfyrsten Ulug-Beg bygde eit stort observatorium i Samarkand. |
| 1543 | Den polske astronomen Nicolaus Copernicus' verk De Revolutionibus Orbium Coelestium blei trykt. Her grunngir han det verdssystemet som er oppkalla etter han, der Sola er i sentrum i verda. |
| 1576 | Grunnsteinen blei lagd for den danske astronomen Tycho Brahe sitt slott og observatorium Uranienborg pĂ„ Ăžya Ven â ein ny ĂŠra innan observasjonsastronomi var innleidd. |
| 1582 | Pave Gregor 13 innfĂžrte den gregorianske kalenderen. |
| 1584 | Den italienske filosofen Giordano Bruno gav ut dialogen Dell'infinito, universo e mondi. Her hevdar han at universet er uendeleg, og at stjernene er soler. |
| 1596 | Den fĂžrste variable stjerna, Mira, blei oppdaga av den tyske presten David Fabricius. |
| 1603 | Den tyske astronomen Johannes Bayer publiserte himmelatlaset sitt, Uranometria, der han innfÞrer den nemninga pÄ stjerner med greske bokstavar som framleis blir nytta. |
| 1608 | Den nederlandske brillemakaren Hans Lippershey prÞvde Ä ta patent pÄ teleskopet. |
| 1609 | Den tyske astronomen Johannes Kepler offentleggjorde i Astronomia Nova dei to fĂžrste av lovene sine om rĂžrslene til planetane. |
| 1610 | Teleskopet blei for fÞrste gong brukt som astronomisk instrument. Den italienske naturforskaren Galileo Galilei brukte eit sjÞlvkonstruert teleskop til Ä oppdage dei fire store mÄnane til Jupiter, solflekkane, fasevekslinga til Venus og ringfjella pÄ MÄnen. |
FrÄ 1619 til 1800
| Ă r | Hending |
|---|---|
| 1619 | Den tyske astronomen Johannes Kepler offentleggjorde Harmonices Mundi, som inneheld hans tredje lov for rĂžrslene til planetane. |
| 1647 | Den tyske astronomen Johannes Hevelius publiserte himmelatlaset sitt, Uranographia. |
| 1651 | Den italienske teologen og astronomen Giovanni Battista Riccioli gav ut mÄnekartet sitt, der den moderne mÄnenomenklaturen blei innfÞrt. |
| 1655 | Den nederlandske fysikaren Christiaan Huygens oppdaga saturnmÄnen Titan og gav den rette forklaringa pÄ ringsystemet til Saturn. |
| 1668 | Isaac Newton bygde det fĂžrste spegelteleskopet. |
| 1669 | Den italienske astronomen Geminiano Montanari pÄviste at stjerna Algol er lysvariabel. |
| 1675 | Greenwich-observatoriet blei grunnlagt av kong Karl 2. FrÄ Greenwich-meridianen blir lengdegradene pÄ Jorda rekna ut. |
| 1676 | Den danske astronomen Ole RÞmer viste, ut frÄ observasjonar av rÞrslene til Jupiter-mÄnane, at lyset har endeleg hastigheit. |
| 1687 | Den engelske fysikaren Isaac Newtons Philosophiae Naturalis Principia Mathematica kom ut med den universelle gravitasjonslova. |
| 1718 | Den engelske astronomen Edmond Halley oppdaga eigenrĂžrsla til stjernene. Stjernene er ikkje fiksstjerner i betydninga av ordet. |
| 1755 | Den tyske filosofen Immanuel Kant gav ut Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels, som inneheld hypotesen hans om danninga av solsystemet. |
| 1781 | Den tysk-britiske astronomen William Herschel oppdaga planeten Uranus. Dette er fĂžrste gong ein kan tidfeste oppdaginga av ein ny planet. |
| 1783 | Herschel pÄviste Sola si rÞrsle gjennom verdsrommet ved Ä bestemme eigenrÞrsla av 13 stjerner. |
| 1796 | Den franske astronomen Pierre Simon Laplace offentleggjorde Exposition du SystĂšme du Monde, som inneheld hans nebularhypotese om danninga av solsystemet. |
FrÄ 1800 til 1900
| Ă r | Hending |
|---|---|
| 1801 | Den italienske astronomen Giuseppe Piazzi oppdaga den fĂžrste asteroiden (Ceres). |
| 1802 | William Herschel pÄviste eksistensen av fysisk forbundne dobbeltstjerner. Tidlegare trudde ein at dobbeltstjerner berre var to stjerner som tilfeldig stod nÊr kvarandre pÄ himmelen. |
| 1802 | Den britiske kjemikaren William Wollaston oppdaga mĂžrke linjer (absorpsjonslinjer) i solspekteret, men meinte det var grenser mellom fargane. |
| 1814 | Den tyske optikaren Joseph von Fraunhofer gjenoppdaga absorpsjonslinjene i solspekteret (fraunhoferske linjer) og utfĂžrte eit systematisk studium av desse. |
| 1838 | Den tyske astronomen Friedrich Wilhelm Bessel bestemde for fĂžrste gong avstanden til ei stjerne (61 Cygni). |
| 1840 | Den amerikanske astronomen Henry Draper tok det fĂžrste fotografiet av MĂ„nen. |
| 1843 | Den tyske apotekaren Heinrich Schwabe oppdaga den elleveÄrige perioden i talet pÄ solflekkar (solflekksyklusen). |
| 1846 | Den tyske astronomen Johann Gottfried Galle oppdaga planeten Neptun nÊr den staden som var rekna ut pÄ fÞrehand av den franske astronomen Urbain Le Verrier. |
| 1851 | Den franske fysikaren Léon Foucault gav eit direkte bevis pÄ rotasjonen til Jorda ved pendelforsÞket sitt, som blei utfÞrt i Panthéon i Paris. |
| 1859 | Den fĂžrste kraftige solstormen blei observert av Richard Carrington og Richard Hodgson. |
| 1859 | To tyske vitskapsmenn, fysikaren Gustav Robert Kirchhoff og kjemikaren Robert Bunsen, stilte opp dei fundamentale lovene til spektroskopien og la grunnlaget for astrofysikken. |
| 1862 | Den tyske astronomen Friedrich Wilhelm August Argelander sin store stjernekatalog Bonner Durchmusterung blei fullfĂžrt. |
| 1864 | Den britiske astronomen William Huggins gjennomfĂžrte den fĂžrste analysen av eit stjernespektrum, og den italienske astronomen Angelo Secchi publiserte den fĂžrste katalogen over stjernespektra. |
| 1868 | Huggins bestemde hastigheita av ei stjerne i retninga til synslinja (radialhastigheita) ved hjelp av dopplerforskyvinga av spektrallinjer. |
| 1877 | Den italienske astronomen Giovanni Schiaparelli beskreiv «Mars-kanalar», og den amerikanske astronomen Asaph Hall oppdagar Mars-mÄnane Phobos og Deimos. |
| 1897 | Yerkes-observatoriet i USA blei ferdig, og ein refraktor (som framleis er den stĂžrste i verda) blei teken i bruk. |
FrÄ 1900 til 1950
| Ă r | Hending |
|---|---|
| 1905 | Den tyske fysikaren Albert Einstein presenterte den spesielle relativitetsteorien. |
| 1908 | Den amerikanske astronomen George Ellery Hale pÄviste sterke magnetfelt i solflekkar. |
| 1911 | Den danske astronomen Ejnar Hertzsprung (og, uavhengig i 1913, den amerikanske astronomen Henry Norris Russell) konstruerte eit diagram (Hertzsprung-Russell-diagrammet) som gir samanhengen mellom luminositet og spektralklasse for stjernene. Det har hatt svĂŠrt stor betydning, mellom anna for studiet av utviklinga til stjernene. |
| 1912 | Den amerikanske astronomen Henrietta Leavitt oppdaga ein samanheng mellom lysstyrke og periode for ein type variable stjerner (periode-luminositetsrelasjon for kefeidar) som har vore svĂŠrt viktig for avstandsbestemmingar til stjernesystem. |
| 1914 | Den amerikanske astronomen Harlow Shapley viste at kefeidane er pulserande stjerner og ikkje (spektroskopiske) dobbeltstjerner, slik ein tidlegare hadde trudd. |
| 1915 | Albert Einstein presenterte den generelle relativitetsteorien. |
| 1916 | Den tyske astronomen Karl Schwarzschild fann ei eksakt lÞysing pÄ Einsteins feltlikningar frÄ den generelle relativitetsteorien gyldig for rommet utanfor ein sfÊrisk masse (til dÞmes Sola). |
| 1916 | Den britiske astronomen Arthur Eddington offentleggjorde det fĂžrste av ein serie grunnleggjande arbeid over den indre strukturen til stjernene. |
| 1917 | Harlow Shapley bestemde avstand og retning til sentrum av MjÞlkevegen ut frÄ fordelinga av dei kuleforma stjernehopane, og pÄviste Sola si eksentriske stilling innanfor systemet. |
| 1917 | Teleskopet ved Mount Wilson-observatoriet i USA, med ein diameter pÄ 100 tommar, blei ferdig. Dette var den stÞrste spegelkikkerten i verda i 30 Är. |
| 1919 | Den internasjonale astronomiske union (IAU) blei stifta. |
| 1920 | Den indiske fysikaren Meghnad Saha utvikla teorien for ionisasjon av atom i stjerneatmosfĂŠrar, og viste at dei forskjellige spektrallinjemĂžnstera til stjernene ikkje kjem av forskjell i kjemisk samansetjing (som ein tidlegare hadde meint), men forskjell i dei fysiske forholda som linjene blir danna under. |
| 1924 | Edwin Hubble gav ved avstandsbestemming av Andromedagalaksen det endelege beviset for at galaksane er stjernesystem utanfor MjĂžlkevegen. |
| 1924 | Den norske astrofysikaren Svein Rosseland angav metoden for Ă„ bestemme absorpsjonskoeffisienten til stjernematerien (Rosselands middelabsorpsjonskoeffisient). |
| 1924 | Henry Draper-katalogen over stjernespektra â standardkatalogen for stjerner klassifiserte etter spektraltype â blei fullfĂžrt ved Harvard-observatoriet. |
| 1926 | Den svenske astronomen Bertil Lindblad pÄviste rotasjonen til MjÞlkevegen. |
| 1927 | Den amerikanske astronomen Ira Sprague Bowen forklarte opphavet til sterke emisjonslinjer i spektrum av gasstÄker (nebuliumlinjene). |
| 1929 | Edwin Hubble viste at galaksane fjernar seg med ei hastigheit som er proporsjonal med avstanden deira (Hubbles lov). |
| 1930 | Planeten Pluto blei oppdaga av den amerikanske astronomen Clyde Tombaugh ved Lowell-observatoriet. (I 2006 blei Pluto omklassifisert til ein dvergplanet.) |
| 1930 | Den franske astronomen Bernard Lyot fann opp koronagrafen, som gjorde det mogleg Ä observere den ytste delen av solatmosfÊren, koronaen, ogsÄ utanfor solformÞrkingar. |
| 1931 | Den amerikanske radioingeniÞren Karl Jansky registrerte for fÞrste gong radiostrÄling av kosmisk opphav. |
| 1936 | Den amerikanske radioingeniÞren Grote Reber bygde det fÞrste radioteleskopet og studerte radiostrÄlinga frÄ MjÞlkevegen. |
| 1937 | Store omrÄde av ionisert hydrogengass innanfor MjÞlkevegen blei pÄviste av dei amerikanske astronomane Otto Struve og Christian Thomas Elvey. Teorien for desse blei gitt to Är seinare av den danske astronomen Bengt Strömgren. |
| 1938 | Den amerikanske fysikaren Hans Bethe og den tyske fysikaren Carl von WeizsÀcker forklarte ein av dei viktigaste mekanismane for energiproduksjonen i stjernene sitt indre (karbon-nitrogen-syklusen eller Bethe-syklusen). |
| 1939 | Dei fĂžrste nĂžytronstjerne-modellane blei berekna av dei amerikanske fysikarane Robert Oppenheimer og George Michael Volkoff. NĂžytronstjerner var den gongen hypotetiske stjerner med enorm densitet â eksistensen blei pĂ„vist i 1967 (pulsarar). |
| 1941 | Den svenske fysikaren Bengt Edlén gav forklaringa pÄ dei gÄtefulle emisjonslinjene i Sola sitt koronaspektrum; dei skriv seg frÄ svÊrt hÞgt ioniserte atom. |
| 1942 | RadiostrÄling frÄ Sola blei registrert for fÞrste gong. |
| 1944 | Den tysk-amerikanske astronomen Walter Baade innfĂžrte omgrepet populasjonstype I og II: klassifisering av stjernene etter kjemisk samansetjing, alder, rĂžrsle og plassering innanfor MjĂžlkevegen. |
| 1944 | Den nederlandske astronomen Hendrik C. van de Hulst fÞresa at interstellart hydrogen sender ut radiostrÄling med bÞlgjelengd pÄ 21 centimeter. |
| 1946 | Det ultrafiolette solspektret blei for fÞrste gong fotografert (frÄ romfartÞy), og ei ny grein av astronomien vaks fram: ultrafiolett astronomi. |
| 1949 | Dei amerikanske astronomane William Albert Hiltner og John Scoville Hall oppdaga det interstellare magnetfeltet ved Ä pÄvise at lys frÄ fjerne stjerner, som passerer gjennom skyer av interstellart stoff, er polarisert. |
FrÄ 1950 til 2000
| Ă r | Hending |
|---|---|
| 1950 | Den amerikanske astronomen Fred Whipple presenterte teorien sin om at kometkjernane er «skitne snÞballar». |
| 1950 | Den nederlandske astronomen Jan Hendrik Oort lanserte ideen om ei kuleskalforma sky av isete planetesimalar (Oorts sky), som er nesten eit lysÄr frÄ Sola. |
| 1951 | Dei amerikanske astronomane Harold Ewen og Edward Purcell oppdaga 21 centimeter-strÄlinga som var fÞresagd av Hendrik C. van de Hulst i 1944. |
| 1952 | Walter Baade pĂ„viste at skalaen for avstanden til galaksane mĂ„tte reviderast. Alle avstandar mĂ„tte multipliserast med ein faktor omkring to â universet blei dobbelt sĂ„ stort. |
| 1952 | Den amerikanske astronomen William Wilson Morgan med fleire pÄviste spiralstrukturen til MjÞlkevegen ut frÄ fordelinga av emisjonstÄker. |
| 1953 | Den nederlandske astronomen Jan Oort med fleire bestemde spiralstrukturen til MjÞlkevegen ut frÄ radioobservasjonar. |
| 1955 | RadiostrÄling blei for fÞrste gong registrert frÄ ein av planetane (Jupiter). |
| 1956 | Det store fotografiske himmelatlaset National Geographic Society â Palomar Observatory Sky Atlas (Palomar-atlaset) blei fullfĂžrt. Det inneheld stjerner ned til storleiksklasse 21. |
| 1956 | MikrobĂžlgjestrĂ„ling frĂ„ Venus blei registrert for fĂžrste gong. Ut frĂ„ mĂ„lingane blei overflatetemperaturen bestemd til om lag 600 kelvin â langt hĂžgare enn ein tidlegare hadde trudd. |
| 1957 | Den fĂžrste kunstige satellitten, sovjetiske Sputnik 1, blei skoten opp i bane rundt Jorda. |
| 1957 | Eit stort, styrbart radioteleskop blei teke i bruk ved Jodrell Bank Observatory i Storbritannia. Det var det stÞrste i verda fram til 1972, dÄ eit 100-meters teleskop blei ferdig ved Effelsberg radioastronomiske observatorium i Tyskland. |
| 1959 | Menneske fekk for fÞrste gong sjÄ fotografi av baksida til MÄnen. Bileta var tekne av den sovjetiske romsonden Luna 3. |
| 1962 | Den amerikanske romsonden Mariner 2 passerte Venus og sende ei rekkje opplysningar, spesielt om atmosfĂŠren, tilbake til Jorda. |
| 1963 | Eit stjerneliknande objekt med stor radforskyving og sterk radiostrĂ„ling â den fĂžrste kvasaren â blei identifisert. |
| 1964 | Den amerikanske romsonden Ranger 7 tok dei fÞrste vellukka bileta av overflata til MÄnen frÄ nÊrt hald. |
| 1965 | Den amerikanske romsonden Mariner 4 passerte Mars og sende nĂŠrbilete av planetoverflata til Jorda. |
| 1965 | Den kosmiske bakgrunnsstrÄlinga etter big bang blei observert av dei amerikanske astronomane Arno Penzias og Robert W. Wilson og identifisert av Robert Dicke. |
| 1967 | Den sovjetiske romsonden Venera 4 sende ein instrumentkapsel ned mot overflata til Venus, og data om samansetjinga til atmosfĂŠren, densitet, trykk og temperatur blei gitt over radio til Jorda. |
| 1967 | Den fĂžrste pulsaren blei oppdaga â ei variabel radiokjelde som sender ut pulsar med svĂŠrt regulĂŠr periode. |
| 1968 | Radioastronomane innleidde ein lang serie oppdagingar av kompliserte organiske molekyl i det interstellare rommet. |
| 1969 | Dei fÞrste menneska pÄ MÄnen landa med det amerikanske romskipet Apollo 11, og tok med prÞver frÄ overflata tilbake til Jorda. |
| 1970 | Det stĂžrste styrbare radioteleskopet i verda (100 meter i diameter) blei fullfĂžrt nĂŠr Bonn i Tyskland. |
| 1970 | Den amerikanske fysikaren Raymond Davis Jr. starta registreringar av solare nĂžytrino med Homestake Solar Neutrino Detector i SĂžr-Dakota. |
| 1973 | Den amerikanske romsonden Pioneer 10 passerte Jupiter og sende dei fÞrste nÊrbileta og dei fÞrste mÄlingane av dei fysiske forholda nÊr planeten til Jorda. |
| 1973 | Den amerikanske, bemanna romstasjonen Skylab blei skoten opp i bane rundt Jorda. HovudoppgÄva var utforsking av Sola. |
| 1974 | Den amerikanske romsonden Mariner 10 passerte Venus og Merkur og skaffa ny kunnskap om dei inste planetane, mellom anna dei fĂžrste nĂŠrbileta av den kraterdekte overflata til Merkur. |
| 1975 | Instrumentkapslane frÄ dei sovjetiske romskipa Venera 9 og 10 landa pÄ Venus og overfÞrte dei fÞrste bileta som var tekne frÄ overflata pÄ ein annan planet, tilbake til Jorda. |
| 1976 | Instrumentkapslane frÄ dei to amerikanske romsondane Viking 1 og 2 landa pÄ Mars og overfÞrte fotografi av og data om dei fysiske forholda pÄ overflata og i atmosfÊren til Jorda. |
| 1978 | Den amerikanske astronomen James Christy oppdaga Charon, den stÞrste mÄnen til Pluto. |
| 1979 | Voyager 1 og 2 tok nÊrbilete av Jupiter med mÄnar og ringar. Den fÞrste gravitasjonslinsa blei oppdaga. |
| 1980 | Dei fÞrste detaljerte bileta av Saturn-systemet blei tekne frÄ romsonden Voyager 1. |
| 1982 | Pulsar 4C 21.53, med periode 1,6 millisekund, blei oppdaga i stjernebiletet Vulpecula. |
| 1986 | Halleys komet passerte perihel 9. februar i ein avstand av 90 millionar kilometer frÄ Sola og blei observert pÄ 540 kilometers avstand av Esas romsonde Giotto. |
| 1986 1987 | Voyager 2 tok nÊrbilete av Uranus med mÄnar og ringar. Supernova (SN 1987A) blei oppdaga i Den store magellanske skya. For fÞrste gong observerte ein nÞytrino frÄ ei supernova. |
| 1989 1990 | Voyager 2 tok nÊrbilete av Neptun med mÄnar og ringar. Hubble-romteleskopet blei skote opp i banen sin. |
| 1990 | Satellitten COBE pÄviste at den universelle bakgrunnsstrÄlinga etter big bang er svart strÄling (Planck-strÄling) med temperatur pÄ 2.725 kelvin (-270.42 °C). |
| 1991 | Radarsonden Magellan kartla overflata til Venus ned til 100 meter. |
| 1992 | Satellitten COBE pÄviste smÄ anisotropiar (temperaturforskjellar pÄ nokre mikrogradar) i den kosmiske bakgrunnsstrÄlinga. Dette er heilt avgjerande for teorien om big bang. |
| 1992 | Det fĂžrste kuiperbelte-objektet (1992 QB1) blei oppdaga utanfor banen til Neptun. |
| 1992 | Den fĂžrste planeten (eksoplaneten) rundt ei anna stjerne blei oppdaga. |
| 1994 | Kometen Shoemaker-Levy trefte Jupiter. |
| 1995 | Romsonden Galileo blei plassert i bane rundt Jupiter. |
| 1997 | Romsonden NEAR Shoemaker tok det fĂžrste nĂŠrbiletet av ein asteroide (Mathilde). |
| 1997 | Mars-roveren Mars Pathfinder mjuklanda pÄ Mars og returnerte mange bilete. |
| 1998 | Observasjonar av supernovaer i fjerne galaksar viste at utvidingshastigheita til universet aukar. Dette kan forklarast ved at «den kosmologiske konstanten» har ein positiv verdi. |
Etter Ă„r 2000
| Ă r | Hending | |
|---|---|---|
| 2003 | Observasjonar av dei smÄ anisotropiane i bakgrunnsstrÄlinga viste at (det tredimensjonale) rommet er nesten eller heilt evklidsk (flatt), det vil seie at rommet har lita eller inga krumming. | |
| 2003 | Ekstremt hĂžge observerte hastigheiter av stjerner nĂŠr sentrum av MjĂžlkevegen indikerer at dei beveger seg rundt eit supermassivt svart hol. | |
| 2004 | FĂžrste foto av ein eksoplanet. | |
| 2004 | Roverane Spirit og Opportunity sende detaljerte bilete frÄ Mars. | |
| 2004 | Romsonden Cassini-Huygens blei plassert i bane rundt Saturn. | |
| 2005 | Huygens mjuklanda pÄ Saturns mÄne Titan. | |
| 2005 | Dvergplaneten Eris, pÄ storleik med Pluto, blei oppdaga. | |
| 2006 | Pluto blei omklassifisert til ein dvergplanet. | |
| 2006 | Romsonden Deep Impact sende eit prosjektil ned pÄ kometen Tempel 1. | |
| 2008 | Romsonden Messenger byrja ei fleire Ă„r lang kartlegging av Merkur. | |
| 2009 | Kepler-romobservatoriet blei sendt opp i bane rundt Sola, med nesten same omlÞpstid som Jorda, for Ä pÄvise eksoplanetar i den «buande» (beboelige) sona rundt solliknande stjerner. Planetane blir avslÞrte ved at dei skuggar for noko av lyset nÄr dei passerer framfor moderstjernene. | |
| 2011 | Romsonden Dawn blei plassert i rommet for Ă„ kartleggje asteroiden Vesta. | |
| 2012 | FÞrste observasjon av higgsboson ved CERN. Higgsboson er vesentleg for forstÄinga vÄr av omgrepet masse. | |
| 2016 | LIGO (Laser Interferometer Gravitational-Wave Observatory) gjorde dei fĂžrste observasjonane av gravitasjonsbĂžlgjer. | |
| 2017 | JordnĂŠr passasje av den interstellare, sigarforma lekamen Oumuamua. | |
| 2018 | Den fĂžrste solnĂŠre romsonden, Parker Solar Probe, blei skoten opp i ein svĂŠrt elliptisk bane rundt Sola. | |
| 2020 | Dei fÞrste observasjonane med neste generasjons solteleskop, Daniel K. Inouye Solar Telescope (DKIST), pÄ Maui i Hawaii. | |
| 2020 | Den andre solnĂŠre romsonden, Solar Orbiter, blei skoten opp i den elliptiske banen sin rundt Sola. | |
| 2021 | James Webb-romteleskopet blei fĂžrt ut i banen sin rundt Lagrange-punkt 2. |
Les meir i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Kommentarar (3)
skreiv Per Atle SkalmerÄs
svarte Per Atle SkalmerÄs
svarte Kaare Aksnes
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktÞr svarar nÄr dei kan. Det kan ta tid fÞr du fÄr svar.
Du mÄ vere logga inn for Ä kommentere.