ambassade

Det varierer sterkt fra stat til stat hvor mange ambassader staten har. Norge har de siste tiårene hatt omkring 100 såkalte representasjoner, som i tillegg til ambassader kan være generalkonsulater (representasjon ledet av et menneske med ambassadørs grad som ligger i byer andre enn hovedsteder) og delegasjoner (hos internasjonale organisasjoner som FN, EU, WTO og så videre).

For oversikt over norske faste utenriksstasjoner, se artikkelen utenrikstjenesten.

Hvor mange ambassader en stat har og hvor de ligger, varierer. De aller fleste stater har ambassader til stormaktene og til sine naboland. Andre faktorer av betydning for antall og plassering er turist- og handelsmønstre, politiske allianser og behov for å være representert i verdens regioner.

En ambassade ledes av en ambassadør, som formelt er sitt statsoverhodes representant. Ambassadøren kan først tiltre etter at akkreditivene fra statsoverhodet er overlevert vertslandets statsoverhode personlig. Gitt at statsoverhodet alltid har sin offisielle hovedresidens i hovedstaten, er en ambassadør alltid akkreditert og må bo i denne byen.

Dette til forskjell fra en konsul, som kan begynne sitt arbeid umiddelbart, og som kan lede et konsulat enten i en hovestad eller i en hvilken som helst annen by i vertslandet. Ligger konsultatet i hovedstaden, vil det være underordnet samme lands ambassade.

Enkelte stater, spesielt USA, baserer seg på et såkalt spoils-system, der ambassadører blir utnevnt direkte av Presidenten og må godkjennes av Kongressen. Det dreier seg ofte om store bidragsytere til presidentkampanjen. I slike tilfeller er gjerne nummer to ved ambassaden den som tar seg av det løpende arbeidet og har oversikten.

De fleste stater, deriblant Norge, har ambassadører som er yrkesdiplomater. Også i slike stater kan tidligere politikere bli ambassadører, men utnevnelsene er gjerne omgitt av politisk strid.

Frem til 1400-tallet var en ambassade noe annet, nemlig et reisefølge sendt ut fra ett statsoverhode til et annet, med en leder som da ble kalt ambassadør. Slike ambassader kunne vare i flere år, og har vært et fenomen i over fire tusen år. De italienske bystatene sendte etter hvert så mange ambassader at de begynte å utpeke en representant som bodde i vertsbystatene fast. Dermed oppstod den permanente ambassaden, som i løpet av 1500-tallet spredte seg til resten av Europa, og derfra til hele statssystemet.

På Wienerkongressen i 1815 ble det bestemt at bare de fem daværende stormaktene – Storbritannia, Russland, Østerrike, Preussen og Frankrike – kunne utveksle ambassadører. Stormakters representanter til andre stater og mindre staters representanter ble kalt ministre. Fra 1942 fikk også mindre stater som Norge betegne sine representanter som ambassadører. Dette var en gest fra Storbritannia til allierte stater med statsoverhoder i eksil i London, blant dem Norge.

Siden slutten av 1800-tallet, og særlig siden andre verdenskrig, har antall ambassader i verden steget. Norge har de siste årene hatt et åttitalls ambassader.

• utenrikstjenesten
• ambassadør
• diplomati