abortloven

Loven skal sikre at den gravide har mulighet til å ta egne valg om egen kropp og eget liv basert på at hun har fått objektiv og nøytral informasjon, og at informasjonen er gitt uten at hun har blitt utsatt for press.

Loven skal sikre kvinner som har blitt gravide en rett til selv å bestemme om de vil ta abort, samt sikre at kvinner som ønsker å ta abort har tilgang til trygge aborter. Loven skal videre sikre at den gravide blir ivaretatt og får informasjon, veiledning og støtte.

Loven skal også sikre respekten for det ufødte liv og kvinnens rett til å fullføre svangerskapet.

Loven bestemmer i § 3 at gravide kvinner har en rett til å få utført selvbestemt abort som avbryter hele svangerskapet. Denne retten gjelder fram til utgangen av 18. svangerskapsuke. Hvor langt kvinnen har kommet i svangerskapet, beregnes med en ultralydundersøkelse.

Det følger også av lovens § 3 at dersom den gravide ønsker å avbryte svangerskapet etter utgangen av uke 18 i svangerskapet, kreves det tillatelse fra en abortnemnd. Abortnemnda skal gi slik tillatelse blant annet dersom det å være gravid, føde eller ha omsorg for barnet medfører fare for den gravides fysiske eller psykiske helse. Det må være en årsakssammenheng mellom svangerskap, fødsel eller omsorgen for barnet og belastningen på den gravide.

Den gravide kan også få avbrutt svangerskapet etter uke 18 dersom hun er blitt gravid på grunn av en voldshandling som for eksempel voldtekt.

Det skal også gis tillatelse til selvvalgt abort etter utgangen av uke 18 i svangerskapet dersom det er sannsynlig at fosteret har en alvorlig tilstand. En alvorlig tilstand er for eksempel en sykdom som gjør at barnet har mye smerter eller må gjennom smertefulle behandlinger og være mye på sykehus.

Det skal også gis tillatelse til abort dersom kvinnen ønsker det, og fosteret for eksempel ikke har utviklet seg slik det skal, eller om den gravides livssituasjon eller begge deler gjør det vanskelig for kvinnen å være gravid, føde eller å ta vare på barnet. Både fysiske og intellektuelle avvik hos fosteret kan gi grunnlag for abort. Imidlertid vil ikke estetiske avvik, for eksempel at barnet vil få et utseende som ikke er vanlig, gi grunnlag for abort. Adgangen til abort i denne sammenheng vil være basert på en «konkret vurdering av at svangerskap, fødsel, barnets oppvekst eller framtidig omsorg for barnet vil være særlig krevende for den gravide» ifølge lovens forarbeider.

Dersom en abortnemnd har gitt tillatelse til abort etter utgangen av uke 18 i svangerskapet, har den gravide rett til å få aborten utført.

Etter utgangen av 22. svangerskapsuke skal det ikke innvilges abort med mindre det er klart at fosteret vil dø under svangerskapet eller kort tid etter at barnet er født. Fosteret kan for eksempel ha manglende utvikling av skallen (akrani) eller hjernen (anencefali) eller andre avvik i utviklingen som gjør at det ikke vil kunne leve mer enn svært kort tid, for eksempel bare noen timer eller dager.

Grensen på uke 22 har sammenheng med når et barn anses levedyktig utenfor livmoren. I Norge vil et barn som fødes fra uke 23 bli forsøkt reddet. I Sverige regnes for tidlig fødte barn som levedyktige fra uke 22. I enkelte andre land har fødselsleger reddet for tidlig fødte barn helt ned til uke 21.

Det følger av loven at når kvinner etter utgangen av uke 18 søker om abort, skal den gravides oppfatning av situasjonen bli lagt betydelig vekt på av abortnemnda.

Gravide som venter mer enn ett barn, har etter lovens § 4 rett til å få utført selvbestemt abort der antallet fostre reduseres (fosterantallsreduksjon), fram til utgangen av uke 18 i svangerskapet.

Dersom svangerskapet medfører en akutt og alvorlig fare for den gravide kvinnens liv eller helse, kan svangerskapet avbrytes uansett. Slike situasjoner reguleres av lovens § 5.

Den gravide som vurderer abort har etter lovens § 6 rett til veiledning knyttet til valget om hun skal fullføre svangerskapet eller avslutte det. Kvinnen skal også få informasjon om relevante offentlige velferdsordninger og tjenestetilbud som kan hjelpe henne om hun velger å fullføre svangerskapet. Den gravide har også rett til informasjon om medisinske virkninger av aborten. Kvinner som har gjennomgått abort har også rett til oppfølgingssamtaler.

Det er den gravide som setter fram krav om abort etter lovens § 7. Dersom den gravide har behov for hjelp til å gjøre dette, skal helsepersonell bistå den gravide til å fremme kravet om abort.

For å kreve abort må kvinnen ha fylt 16 år. Dersom den gravide er under 16 år, skal foreldrene eller andre som har foreldreansvaret som hovedregel informeres etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 og abortlovens § 8. For gravide som mangler beslutningskompetanse, vil en eventuell verge kunne fremsette krav om abort.

Etter utgangen av uke 18 i svangerskapet er det abortnemnda som avgjør om det skal innvilges abort. Dersom abortnemnda avslår kravet om abort, skal abortnemnda straks sende vedtaket og sakens dokumenter videre til abortklagenemnda som kan prøve alle sider av saken, se abortlovens § 18.