Foreldre: Maler Per Vigeland (1904–68) og Randi Ingeborg Helleberg (1912–88).
Gift 5.9.1963 med lege Atle Rønning Arnesen (1938–2008), sønn av apoteker Adolf Rønning Arnesen (1901–66) og Oddveig Fuglestvedt (1899–1993), ekteskapet oppløst 1988.
Sønnedatter av Emanuel Vigeland (1875–1948); grandniese (brorsønns datter) av Gustav Vigeland (1869–1943).
Tone Vigeland var en norsk gullsmed og smykkekunstner. Hun ansees som en av moderne tids mest sentrale smykkekunstnere både i Norge og internasjonalt. Hun er kjent for sine skulpturelle sølvsmykker og skulpturer som viderefører teknikker og materialer fra smykkekunsten.
I 1965 ble hun tildelt Jacob-prisen, i 1988 den svenske Prins Eugen-medaljen og i 1996 ble hun utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden.
Tone Vigeland vokste opp i en kreativ kunstnerfamilie. Faren var kunstmaleren Per Vigeland og bestefar var Emanuel Vigeland.
I årene 1955–1957 studerte hun på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Der hadde hun gullsmedene Oskar Sørensen og Sigurd Alf Eriksen som lærere. Videre studerte Vigeland på Oslo yrkesskoles gullsmedlinje. Hun gikk senere i lære i sølvverkstedet til David Andersen i Oslo.
På elevutstillingen til Yrkesskolens gullsmedlinje i 1957 viste hun øresmykket Slynge som bæres uten skruer og festes direkte til øret. Til utstillingen kom forretningsmannen og gründeren Per Tannum. Han fattet straks interesse for Vigelands smykker og overtalte henne å flytte til Gamlebyen i Fredrikstad der han var i gang med å etablere brukskunstorganisasjonen PLUS. Vigeland var lærling ved Norway Silver Design A/S på PLUS-senteret i Fredrikstad fra 1958 til 1961. Hun tok svennebrev i 1961, og mesterbrev i 1962.
I 1961 etablerte Vigeland eget verksted i Gamlebyen i Fredrikstad. De første årene var det lite forskjell fra uniksmykkene hun laget som selvstendig gullsmed og smykkene hun tegnet for PLUS. I 1963 flyttet Vigeland fra Gamlebyen, men hun tegnet for Norway Silver Designs frem til rundt 1978.
Sølv var Tone Vigelands favorittmateriale, men ikke det blanke sølvet. Hun oksiderte gjerne metallet, slik at det fikk en mørk karakter. Kroppens bevegelser og lysets spill på overflaten er også med på å gi liv til smykkenes grålige og sorte fargeskala.
Fra starten av laget Vigeland smykker og i tillegg noen mindre korpusarbeider, blant annet noen sølvskåler dekorert med emalje (1960, Kunstindustrimuseet i Oslo).
Utover i 1960-årene fikk hennes smykker en mer dekorativ virkning. Av spesiell betydning var sølvsmykkene med op art-virkning. Parallelt finner vi også mer skulpturale smykker. Alt tidlig begynte Vigeland med interessante løsninger på nye smykketyper, som for eksempel ulike håndsmykker fra slutten av 1960-årene.
I 1970-årene skjedde det store omveltninger på smykkefronten i Norge, som også hadde påvirkning på Vigelands kunstnerskap. I disse årene eksperimenterte hun med nye former og materialer, men raskt ble ønsket om å oppnå fleksibilitet i smykkene noe hun arbeidet systematisk med. I 1973 begynte hun å lage halskjeder og armbånd som bestod av små sølvkuler tredd på kjeder, og 1976 hektet hun sammen små ringer til et nett, som hun etter hvert utvidet til matter i ulike størrelser.
Disse to «oppdagelsene» kom til å bli helt sentrale for utviklingen av Vigelands smykker. Utover i 1970-årene videreutviklet hun ideen til smykker som føyer seg etter hals og håndledd.
I 1958 begynte Tone Vigeland som lærling ved Norway Silver Designs sølvstue på PLUS. I løpet av kort tid laget hun en kolleksjon smykker der Slynge inngikk. Sommeren 1959 var etterspørselen så stor at sølvstuen arbeidet fra morgen til kveld for å produsere nok Slynge. Typisk for Vigelands smykker fra første halvdel av 1960-tallet er den enkle formen som var tilpasset rasjonell, håndverksmessig serieproduksjon.
I 1959 og 1960 deltok både Vigeland og kunstnerisk leder ved sølvstuen, Erling Christoffersen, på Foreningen Brukskunsts høstmønstring på Kunstnernes Hus i Oslo. Begge fikk gode omtaler, og i 1960 kjøpte Kunstindustrimuseet i Oslo et av Vigelands arbeider.
I 1980-årene begynte Tone Vigeland i alt større grad å eksperimentere med utradisjonelle materialer. Spesiell oppmerksomhet vakte hennes smykker laget av håndsmidde spikere. Til sin separatutstilling i Kunstnerforbundet 1981 viste hun store halssmykker bygd opp av en «brynje» i sølv med sorte smidde spikre, gjerne kombinert med små «frøhus» i tynt gull.
På separatutstillingen på Electrum Gallery i London i 1981 fikk Vigeland sitt internasjonale gjennombrudd med i alt 60 nylagede arbeider. På utstillingen gikk The Victoria and Albert Museum i London og Royal Scottish Museum i Edinburgh til innkjøp av hennes smykker.
Etterhvert gikk Vigeland over til å lage smykker uten lås. På denne måten forsterket hun en interesse for den helhetlige formen. På en utstilling i Kunstnerforbundet 1993 viste hun smykker satt sammen av små bevegelige, sammenhektede sølvkvadrater som ikke er festet til et underlag. Smykkene fremstår i bruk nærmest som en ekstra hud som følger kroppens kurver og linjer.
Hun eksperimenterte stadig med nye uttrykk, men holdt alltid fast ved sitt dualistiske syn på et smykke – dets bruksegenskaper og dets form og komposisjon når det ligger flatt og ubrukt.
Utover 1990-tallet gikk Vigeland gradvis over til å arbeide med skulptur. Teknikken var utledet av smykkene, men formatet ble størreog gjerne installasjonsbaserte. Skulpturene har de myldrende, bevegelige overflatene vi kjenner fra smykkene, men materialet er oftest bly, sølv og readymades, som for eksempel pianostenger eller tynne stålstenger.
Et høydepunkt i Vigelands karriere var en stor retrospektiv utstilling som ble vist i Norge, USA og Japan 1995–98.
I 2017 arrangerte det tyske designmuseet Die Neue Sammlung den retrospektive utstillingen «Tone Vigeland. Jewelry – Object – Sculpture» i München. Utstillingen ble videreført til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og etterpå Dronning Sonja KunstStall.
Vigelands arbeider er representert i sentrale private og offentlige samlinger både i Norge og i utlandet, deriblant Victoria & Albert Museum i London, Cooper-Hewitt, National Design Museum og The Museum of Modern Art i New York, National Museum of Modern Design i Tokyo, Nasjonalmuseet, Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, Musée des Arts Décoratifs i Paris, Pinakothek der Moderne i München og Museum of Fine Arts i Houston, Texas.
Hun har mottatt en rekke priser, bl.a. Jakob-prisen (1965), den svenske Prins Eugen-medaljen (1988) og Anders Jahres kulturpris (2002). Hun ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1996.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.