Oppholdsretten

I friluftlovens § 9 åpnes det for at man kan raste, sole seg, slå opp telt og overnatte i utmark, så sant man tar hensyn til andre. Her er regelen at man ikke kan telte nærmere enn 150 meter fra bebodd hus eller hytte. Uansett avstand må ikke teltingen forstyrre beboernes fred. Avstandsregelen ble vurdert fjernet ved en lovrevisjon i 2007, fordi den ble ansett overflødig ved siden av forstyrrelsesregelen, men ble beholdt. Regelen gir en konkret avstand, og kan ha enn viss oppdragende effekt. Avstandsregelen gjelder ikke på områder som er særskilt tilrettelagt for telting. Det kan heller ikke teltes hvis det medfører fare for nevneverdig skade på ungskog eller i skogforyngelsesfelt.

Telting eller opphold kan ikke vare lenger enn to døgn uten eieren eller brukerens samtykke. Dette gjelder ikke i høyfjellsområder eller langt fra folk, så fremt oppholdet ikke medfører skade eller slitasje på naturen. Under alle omstendigheter er forsøpling eller annen forurensning forbudt under oppholdet.

Det er også verdt å være oppmerksom på at det mellom 15. april og 15. september er et generelt bålforbud i skog og annen utmark.

Nært beslektet med oppholdsregelen i utmark er friluftsloven § 7 som sier at under ferdsel har enhver rett til for kortere tid å dra i land båt på strandstrekning i utmark. Kai eller brygge kan ikke brukes uten eierens tillatelse eller samtykke, men fortøyningsringer og annet fortøyningshjelpemiddel i utmark kan benyttes så fremt eieren ikke har forbudt det. Etter friluftsloven § 8 har enhver rett til å bade i sjøen eller i vassdrag fra strand i utmark, eller fra båt når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus (hytte) og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre. Eieren har etter friluftsloven § 11 rett til å vise bort personer som under opphold på eiendommen opptrer hensynsløst eller utsetter eiendommen eller berettigete interesser for skade eller ulempe.

Straffeloven av 2005 § 10 definerer offentlig sted som «et sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes». Det har ikke betydning om stedet er eid av private eller det offentlige. Gater, plasser og ferdselsårer er klare eksempler i tettbygde strøk, men også steder i grisgrendte strøk kan være offentlige steder. Det avgjørende er om det er snakk om en ferdsel av et visst omfang. Adgangen til ferdsel og opphold på offentlige steder er åpen for alle, men er regulert og begrenset av hensyn til ro og orden, sikkerhet eller andre allmenne hensyn. Straffeloven av 2005 § 181 forbyr forstyrrelse av den alminnelige fred og orden på offentlig sted for eksempel med bråk, hærverk, slagsmål og forstyrrelse av nattefreden.

Etter politiloven av 1995 § 7 har politiet rett til å vise bort personer, ilegge oppholdsforbud eller fjerne personer som forstyrrer ordenen, truer den alminnelig sikkerheten eller for å forhindre straffbare handlinger. Politiet kan også regulere ferdsel og stoppe arrangementer på offentlig sted for å stoppe ordensforstyrrelser. Å nyte alkohol på offentlig sted er også forbudt gjennom lokale politivedtekter. Politiet kan også regulere ferdsel og stoppe arrangementer på offentlig sted for å stoppe ordensforstyrrelser. Trolig må det innfortolkes at politiet må ha en rimelig eller saklig grunn til å gripe inn. Vilkårlige bortvisninger vil normalt ikke være lovlige, til tross for vide fullmakter i loven.

Etter politilovens § 11 er det et krav at større arrangementer og demonstrasjoner må meldes inn til politiet minst to uker før, og at noen arrangementer er søknadspliktige. Ved demonstrasjoner på offentlig sted er det også maskeringsforbud, så fremt det ikke er snakk om karneval, skuespill eller lignende.