Hans Riddervold

Hans Riddervold gikk på Christiania (Oslo) katedralskole i 1809-1813 og tok teologisk embetseksamen i 1819. Han var blant de første som ble uteksaminert fra det nyåpnede universitetet i Christiania (Universitetet i Oslo). Deretter ble han utnevnt til residerende kapellan i Fredrikstad, hvor han ble til 1832, da han ble sogneprest i Fredrikshald (Halden) og, fra 1838, prost i nedre Borgesyssel.

Etter cirka et år som sogneprest på Østre Toten ble Riddervold utnevnt til biskop i Trondheim i 1843.

Riddervold fikk sin politiske debut på Stortinget i 1827, da han ble valgt som representant for Fredrikstad. Fra da av ble han valgt til samtlige storting frem til 1842, fra 1836 som representant for Fredrikshald. I 1830 ble han først valgt til visepresident, så president i Odelstinget, for til slutt å bli valgt til stortingspresident. Denne posten innehadde han så på de følgende storting. Etter et opphold fra rikspolitikken ble Riddervold valgt for Trondheim i 1847. Men allerede 19. april 1848 ble han utnevnt til statsråd, og frem til 1872 satt han som leder for Kirke- og undervisningsdepartementet.

Kirkepolitisk var Riddervold konservativ. Allerede mens han satt som biskop i Trondheim, hadde han tatt til orde mot at kongenes hustruer skulle få sin dronningverdighet bekreftet gjennom at de også ble kronet. Dette mente han stred mot både Grunnloven og den protestantiske lære. Riddervolds sterke motstand, som også kan ha hatt sammenheng med at den aktuelle dronning var katolikk, førte til at verken Oscar 1. eller hans dronning, Josefine, noen gang ble kronet i Norge. Han gjorde hva han kunne for å dempe Lammersbevegelsen, ledet av pastor Lammers i Skien i midten av 1850-årene, og han sørget for at Lammers ble fratatt sin pensjon etter han gikk ut av statskirken. Kravene om kirkereform fra 1850-årene ble møtt med skepsis, og da Stortinget vedtok lov om frivillig innføring av menighetsråd 1868, nektet han sanksjon.

Skolepolitisk hadde han en helt annen profil. Loven om allmueskolene på landet, vedtatt i mai 1860, var først ute i serien av skolereformer. Initiativet ble tatt av Hartvig Nissen, men Riddervold var en aktiv støttespiller. Med dette var første skritt på vei fra religionsskole til en allmenndannende institusjon tatt. Kirkens myndighet ble svekket, selv om reformen ikke satte sognepresten helt utenfor det lokale oppsynet med skolen. Nye fag ble innført, med vekt på morsmålsundervisningen, som fra 1863 ble styrket gjennom P. A. Jensens lesebok. Riddervold hadde selv engasjert sin svigersønn til arbeidet. Leseboken ble kritisert av flere som så på den som et element i en sekularisering av skolen. Skolereformen betydde også at omgangsskolene måtte vike for fastskoler, og i løpet av 1860-årene ble en rekke likeartede skolebygninger reist på landsbygda.

Når det gjelder den høyere skole ble latinsk stil avskaffet i 1857. Først 1869 ble en større reform på feltet vedtatt, da reallinjen ble innført som alternativ til latinlinjen. Med det var den langvarige striden mellom humanister og realister ført til en foreløpig slutt. I 1871 satte Riddervold ned en kongelig kommisjon som skulle utarbeide ny lov for allmueskolene i byene. Loven ble imidlertid først vedtatt etter Riddervolds avgang.

Det kan virke paradoksalt at Hans Riddervold, som stod så sterkt mot reformer av kirken, var en av de fremste forkjempere for å legge skolen på et plan som tok klart stilling for nytten fremfor den eldre klassiske dannelsen. Vel tilhørte Riddervold en eldre generasjon enn sine kollegaer i regjeringen, men han var like fullt en representant for en embetsstand som så det som en viktig oppgave å bringe det norske samfunnet på linje med tidens krav. I 1869 mottok han landets høyeste sivile utmerkelse, Borgerdådsmedaljen i gull.

• Bør dronninger salves og krones i Norge? Tvende Skrivelser til det kgl. Kirke-Departement fra Throndhjems Biskop, Trondheim 1846

• Stortinget
• Norsk historie fra 1815 til 1905