Film i Hellas

Allerede i 1897 ble film vist for første gang i Athen, etterfulgt av sporadiske visninger de følgende årene. Landets første kino åpnet i 1909. Regulær filmproduksjon begynte i 1920-årene, men på grunn av dårlig økonomi og vanskelige politiske forhold var produksjonen ujevn.

Den viktigste regissøren og produsenten var Dimitris Gaziadis, som med filmen Prometheus desmotès (Den lenkede Promethevs, 1927) laget den første greske filmatiseringen av klassisk dramatikk. Han sto også bak en rekke lystspill med musikk, som ble en populær filmsjanger i Hellas i mellomkrigstiden.

Etter andre verdenskrig lot greske filmregissører seg inspirere av neorealismen, og en oppgangstid fulgte. Stella (1956), et livlig melodrama i regi av Michael Cacoyannis og med Melina Mercouri i hovedrollen, ble et gjennombrudd. Filmer som bygde på verker fra klassisk gresk litteratur, blant annet Georg Tzavellas' Antigone (1961) og Cacoyannis' Elektra (1961), begge med Irene Papas i hovedrollen, fikk internasjonal distribusjon.

I 1960-årene fikk Pote tin kyriaki (Aldri på en søndag, 1960), i regi av Jules Dassin og med Mercouri i hovedrollen, og den britisk-greske Zorba the Greek (1965), regissert av Cacoyannis, et stort internasjonalt publikum. En stor produksjon av folkelige melodramaer og komedier sørget for rekordbesøk på kinoene i 1960-årene, men juntadiktaturet satte etter hvert en stopper for samfunnskritisk film. Den juntakritiske Z (1969) i regi av Constantin Costa-Gavras ble produsert utenfor Hellas, og Costa-Gavras var henvist til en utenlandskarriere.

I 1980-årene hadde situasjonen for gresk film blitt usikker, med konkurranse fra videomarkedet og nedleggelse av kinoer. Den greske staten omorganiserte Det greske filmsenteret (grunnlagt i 1970) til en institusjon som kanaliserte statlige midler til filmproduksjonen. Theo Angelopoulos ble den store frontfiguren internasjonalt, med prisbelønte filmer som Reisen til Kythera (1984), Landskap i tåke (1987) og Den gråtende engen (2004). Blant andre navn kan nevnes Costas Ferris med musikkfilmen Rembetiko som fikk utdelt Sølvbjørnen under filmfestivalen i Berlin i 1984, og Pantelis Voulgaris, som i filmen Petrina khronia (Steinårene, 1985) skildrer livsvilkår i juntatidens Hellas.

Etter gjennombruddet med Dogtooth i 2009 – hans tredje spillefilm – har Yorgos Lanthimos blitt en av gresk films mest markante og kjente regissører. Lanthimos' filmer preges av sort humor og samfunnssatire, absurdisme og monoton dialog – og fra overgangen til engelskspråklige filmer utenfor Hellas med The Lobster (2015), har den visuelle stilen hans blitt enda mer ekspressiv.

Dogtooth vant prisen for beste film i sideprogrammet Un Certain Regard under filmfestivalen i Cannes, og ble nominert til Oscar for beste internasjonale film. Den regnes også som en av de viktigste filmene i den såkalte Greek Weird Wave – en samlebetegnelse for absurd, surrealistisk film som utviklet seg i Hellas etter finanskrisen. Attenberg (Tsangari, 2010) er en annen betydelig film under denne retningen, der Lanthimos og hans kone Ariane Labed (som senere også ble regissør i tillegg til å være skuespiller) er på rollelisten.

Hvert år arrangeres det filmfestival i Thessaloniki, en festival som ble grunnlagt i 1960.