Brudeferd i Hardanger

Adolph Tidemand og Hans Gude møttes første gang i 1843, da begge var på studiereiser på Vestlandet. De ble kjent og slo følge for en stund.

Den 11 år eldre Tidemand hadde allerede gjort seg bemerket som kunstner, men hadde fortsatt ambisjoner om å bli historiemaler. Historiemaleriet nøt høyere prestisje i 1800-tallets akademiske kunst enn skildringer av folkeliv og landskap. Det var under denne studiereisen Tidemand ble oppmerksom på verdien av å skildre det norske hverdagslivet i sin kunst. Da han kom tilbake til Düsseldorf, var også byens kunstliv i endring, der de historiske og religiøse motivene var i ferd med å miste sin status til fordel for de mer hverdagslige sjangermaleriene.

Fra studiereisen i 1843 er det ikke bevart noen studier av bryllupskledde fra Tidemands hånd, og det er ikke mulig å finne tilbake nøyaktig landskapsskildringer som minner om hva som finnes i Brudeferd fra Gudes hånd. Maleriet er sammensatt av elementer som kunstnerne har sett flere steder.

Både Gude og Tidemand hadde tilhold i Düsseldorf, der de etter hvert nøt en stor anseelse. For Tidemand ble salget av Haugianerne til kunstmuseet i Düsseldorf i 1848, etterfulgt av at det samme bildet senere på året ble utstilt i Berlin, å regne som et internasjonalt gjennombrudd. Gude på sin side fikk en del oppmerksomhet da hans Høyfjell med opptrekkende uvær (Baroniet Rosendal) ble vist på akademiutstillingen i Berlin mars 1848.

I mars 1848 var Tidemand og Gude to av kunstnerne som deltok i en festforestilling i Düsseldorf arrangert av foreningen Crignic, som Gude hadde vært med på å grunnlegge noen år tidligere. Brudeferd var et av maleriene som ble vist som tableaux vivants («levende bilder»). 7–10 meter lange gjengivelser av landskap var stilt opp bak levende mennesker som gestaltet figurer fra maleriene, til musikk av blant annet Händel, Mendelssohn og Beethoven. Slike samarbeidsprosjekter mellom forskjellige kunstarter, som maleri, teater, musikk og poesi, fungerte som sosiale møteplasser der kreativitet ble utvist på en uhøytidelig måte. Gude forteller med glede i sine erindringer om hvordan byens sosietet tok plass i den virkelige båten som stod foran kulissene.

Politiske uroligheter som spredte seg fra februarrevolusjonen i Paris februar 1848, bragte mange kunstnerne tilbake til Norge på forsommeren 1848. Tidemand og Gude ble da feiret med en stor kunstnerfest i Christiania på St. Hans-aften, der Jørgen Moes dikt «Til Adolph Tidemand og Hans Gude» ble sunget. Mottakelsen i hjemlandet var svært begeistret.

Peter Christen Asbjørnsen tok initiativ til en festkveld av samme type som den som hadde blitt arrangert i Düsseldorf, med tableux vivants. Denne ble arrangert av den nystartede Kunstnerforeningen. Et eventuelt overskudd skulle anvendes til kunstnerstipendier. Gude skrev senere at en slik fest «kunde bringe hele denne samlede kunstneriske Kraft og det store Publikum i nærmere Berøring med hinanden, og paa samme Tid skaffe et Stipendiefond for unge Kunstnere».

Til programmet bidro blant annet Johan Sebastian Welhaven, Andreas Munch og Jørgen Moe med nyskrevne tekster, Halfdan Kjerulf og Carl Arnold med nyskreven musikk. Ole Bull urfremførte Sæterjentens søndag. Til hjelp med dekorasjonene bistod Erik Bodom, Johan Fredrik Eckersberg og Morten Müller. Brudeferd ble lagt til grunn for et tablå, en scenisk fremstilling av motivet, ledsaget av korfremførelse av Andreas Munchs dikt «Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande» med melodi av Halfdan Kjerulf.

De tre berømte «aftenunderholdninger» som Kunstnerforeningen arrangerte i slutten av mars 1849 i Christiania Theater er av mange betegnet som nasjonalromantikkens høydepunkt i Norge, ikke minst forsterket av vissheten om at norsk billedkunst og musikk nøt berømmelse utenfor landets grenser. Forestillingen ble gjentatt tre ganger, for et samlet publikum på 2400 mennesker.

Motivet foreligger i to nokså forskjellige versjoner, der utgavene fra 1848 er de mest kjente. Båten med brudeparet er her i forgrunnen av motivet. Etter bestilling ble motivet tatt opp igjen i flere gjentakelser i 1853. Det er et litt mer løsluppent brudefølge vi møter i disse. Det er to båter i forgrunnen. Det skåles og et skytevåpen har avlagt salutt. En av versjonene fra 1853 ble utgangspunkt for et litografi utgitt av Christian Tønsberg i Norske folkelivsbilleder i 1854.

I 1895 ble Brudeferd utstilt som del av en større retrospektiv utstilling av Hans Gude i Christiania Kunstforening. Motivet som hadde vært så sentralt ved midten av 1800-tallet, var ikke lenger så høyt vurdert. Det var opplagt at bildet hadde sin historiske relevans, men ved avstemming om innkjøp til Nasjonalgalleriet i 1895 stemte kunsthistoriker Andreas Aubert mot innkjøp til landets viktigste kunstsamling. Den idylliske skildringen av det viktige øyeblikket der to stolte slekter vestlandsslekter bindes sammen av kjærlighet hadde ikke lenger den samme appellen som det hadde hatt ved midten av 1800-tallet.

I flere av oversiktsverkene som ble skrevet om norsk kunst i løpet av 1900-tallet er dette berømte bildet knapt nevnt, selv om det uten tvil er blant landets mest kjente og elskede malerier. På Blaafarveværket ble Tidemand og Gude i 1984 utstilt sammen for første gang i en retrospektiv presentasjon, der fellesarbeidene var vektlagt. Først med Nasjonalgalleriets utstilling i 2003, «Der aander en tindrende Sommerluft varmt over Hardangerfjords Vande ..», fikk verket spille en hovedrolle i fremstillingen av disse to betydelige kunstnerne i norsk kunsthistorie.