Bergen (historie)

Bergen fikk status som by på Olav Kyrres tid, ifølge senere kilder i år 1070. Man har ikke kunnet påvise nevneverdig landheving siden grunnleggelsen, men nesten overalt er strandlinjen i tidens løp blitt skjøvet ut av fyllmasser, på det meste rundt 200 meter i retningen nord–sør. Det heter i sagaen at Olav Kyrre bygde en kristkirke i tre på Holmen, senere Bergenhus. Samtidig tok han til med et større kirkebygg i stein. Han utpekte Bergen som bispesete for Vestlandet, og byens «andre grunnlegger», kong Øystein (1103–1123), reiste en kongsgård av tre like ved de to kirkene. Hele byområdet var en del av kongens eiendom Ålrekstad (Årstad), men under kong Øystein flyttet kongemakten ned til selve byen. Fra midten av 1200-tallet ble trebygningene i kongsgården erstattet med steinhaller, blant dem Håkonshallen, og anlegget ble omgitt av murer med tårn. I ett av disse innrettet kongen et kanselli.

Kongemaktens tilknytning til Bergen skyldtes byens voksende handel med fiskevarer nordfra samt korn, kleder, vin med mer fra utenlandske handelsbyer. Derfor vokste Bergen hurtig og holdt frem til 1830-årene stillingen som Norges største by. Tyske kjøpmenn etablerte seg i Bergen fra omkring 1350 som en fastboende koloni knyttet til Det tyske (hanseatiske) kontor. Etter hvert fortrengte hanseatene de norske farmennene på de viktigste utenlandske markedene. Fra omkring 1310 var de nesten enerådende i farten på England. Fremdeles opprettholdt byens sjøfarere islandsfarten, den farligste av alle handelsveier, frem til 1413.

I kjølvannet av blant annet svartedauden i 1349–1350 og flyttingen av hovedstadsfunksjonene til Oslo i 1299 ble senmiddelalderen en svakhetstid for det bergenske bysamfunnet, og skipsfarten innskrenket seg til noen skip i kystfart mellom Nord-Norge og Bergen.

På 1500-tallet tok bysamfunnet seg opp igjen, nå som et borgerskap med egen magistrat. Lensherrer som Christoffer Valkendorf og Erik Rosenkrantz presset hanseatene tilbake. Hanseatenes område skulle heretter bare omfatte Bryggen på nordøstsiden av Vågen. Bydeler som var vokst frem i løpet av middelalderen langs sørvestsiden av Vågen (Strandsiden og Nordnes) og i Vågsbunnen, tilhørte det nye borgerskapet. Det fikk tilskudd ved innvandringer fra mange kanter: Danmark, Tyskland, Skottland og Nederland. Innvandrerne ga sjøfarten nye impulser og tok opp nye forbindelser, fra Arkhangelsk i nord til Sicilia i sør, fra slutten av 1500-tallet.

Etter dette skjedde en konjunktursyklus som gjentok seg i flere århundrer ved at byens næringsliv sakket akterut i første halvdel av hvert århundre. Deretter kom de gylne tidene, gjerne ledsaget av en ny innvandringsbølge. Ny høykonjunktur var det fra 1670, denne gang med innvandrere fra Bremen og Niedersachsen samt andre steder i Tyskland og Danmark. Fra 1777 kom en ny bølge av nedersaksere. Fra 1850-årene kom det en særlig stor innvandring fra forskjellige områder i Norge, mest fra fylkene på Vestlandet. Her er vi kommet inn i industriens tidsalder, og Bergen tok ledelsen i norsk skipsfart med hurtig overgang fra seil til damp.

Utførselsvarene var til inn på 1900-tallet hovedsakelig fiskeprodukter. I tidligere tider ble det også utskipet trelast fra Bergen. Liberalismens ideer og britenes opphevelse av Navigasjonsakten i 1849 førte til oppsving i bergensk skipsfart, da det nå var mulig å la handelsflåten gå i fraktfart, samtidig som den fremdeles avviklet byens eksport og import. Dessuten gjorde industrien og dermed teknologien sitt inntog. Det ble etablert tekstil og konfeksjonsindustri, mekaniske verksteder, handelsmøller, småindustri, vann- og gassverk. Private dampskipsselskaper etablerte etterhvert fast rutefart.I tillegg kom nydannelser i det økonomiske livet (private banker og assuranseselskaper, ny børsbygning) og den første moderne sentrumsreguleringen etter en brann i 1855. Dette var grunnlaget for videre vekst i Bergen frem til 1914. Byutvidelser skjedde også i 1877 og 1914, da henholdsvis Bergen landdistrikt (Domkirken og Korskirkens landsogn) og Årstad ble innlemmet i kommunen.

Etter første verdenskrig ble Bergen rammet av økonomiske kriser. Fallitter, stengte industrianlegg og skip i opplag kom i tillegg til følgene av en storbrann i 1916. Fra 1935 opplevde næringslivet en avgjort bedring, men andre verdenskrig med okkupasjonen påførte byen skader som målt i pengeverdi lå høyere enn i noen annen norsk by. Også tallet på drepte og sårede var høyt i Bergen og Laksevåg. Ved krigens slutt lå bygningene på Bergenhus, Nykirken og Tollboden i ruiner. Det tok forholdsvis lang tid å gjenreise disse fortidsminnene.

En rekke branner har herjet Bergen fra middelalderen og frem til vår egen tid. Etter de fleste brannene ble bebyggelsen gjenreist hovedsakelig i samme form som tidligere, men enkelte storbranner (se nedenfor) satte varige spor etter seg i form av nye byplaner og andre større endringer i bybildet.

• Bergen
• Bryggen i Bergen

• «Bergensbildet fra 1581» – Norgeshistorie.no

• Ertresvaag, Egil, Anders Bjarne Fossen, Tore Grønlie & Knut Helle, redaktører (1979–1985). Bergen bys historie, 4 bind. Bergen: Universitetsforlaget
• Dahl, Willy (2000). Fortellingen om Bergen. Bergen: Eide forlag
• Larsen, Jacob T. m.fl. (1980–1993). Fana bygdebok, 4 bind. Bergen: Fana Bygdeboknemnd
• Fossen, Kjell (1984–1991). Laksevåg : Strandstedet, jordbruks- og fiskerlandet ved søndre led, 3 bind i 4 deler, i serien Laksevågs historie. Bergen: Bergen kommune
• Geelmuyden, Carl & Haakon Shetelig, redaktører (1914–1919). Bergen 1814–1914, 3 bind. (Register, 1921). Bergen: Bergens kommune og John Griegs Forlag
• Hartvedt, Gunnar Hagen & Norvall Skreien (2009). Bergen byleksikon, 2. utgave. Oslo: Kunnskapsforlaget
• Andersen, Randi (1999–2004). Arna bygdebok, 2 bind. Bergen: Alma Mater forlag
• Hitland, Hilmar m.fl. (1975). Åsane bygdebok. Bergen: Åsane sogenemnd