Slangesølje
Slangesølje er en rund sølje med seks buer mellom to ringer pü en gjennombrutt bunn. Slangesøljer er gjerne laget i sølv og dekorert med filigran. Ekstra fine slangesøljer kan vÌre forgylt. De fleste og de eldste slangesøljene har ikke vedheng. Men slangesøljer kan ogsü vÌre dekorert med hengende løv i forskjellige former, og noen har ogsü fargede stener.[1] Fra gammelt av har det vÌrt brukt støpte slangesøljer i kobberlegeringer som bronse og messing. I nyere tid er det ogsü laget støpte slangesøljer i tinn. De eldste slangesøljene har flat bunn, men utover pü 1700-tallet für bunnplaten en svak kuv med opphøyning mot midten og pü 1800-tallet blir denne kuvingen enda mer markant.[2]
De fleste eldre slangesøljer er ustemplet,[3] og de er trolig laget av bygdesmeder. Men utover mot slutten av 1800-tallet blir slangesøljer svÌrt populÌre büde i borgerlige miljøer og som turistvarer, og det var da en stor produksjon av slangesøljer hos gullsmeder büde i Christiania og i Bergen.
Opphavet til navnet slangesølje er usikkert. Men Rikard Berge peker pü at slagningir er brukt i norrøne skrifter som betegnelse pü kjortel eller reisekappe som blant annet var brukt av pilegrimmer, og at man i tidligere tider slik skikken ogsü var senere, har hatt egne spenner eller søljer til hvert bruk. Berge mener derfor at slangesylje er en avledning av gammelnorsk slagningssylgja med navn etter dette plagget.[4]
Slangesøljer har eldre tid vÌrt brukt som kjÌrestegaver,[5] og sølvsmeden Eivind G. Tveiten forteller i 1955 at slangesøljer i gammel tid var brukt av ugifte jenter mens bolesøljene var forbeholdt gifte kvinner.[6]
Slangesøljer er ikke kjent fra folkelig draktsølv i andre land.[7] Kristofer Visted peker pü at den har gotiske forbilder.[8] Tradisjonelt har slangesøljer vÌrt kjent i bruk bare i Telemark og Setesdal, men i samlingene ved Norsk Folkemuseum er det ogsü enkeltstüende eksemplarer som er innkommet fra Buskerud og andre omrüder i Aust-Agder.
I artikkelen Sylvsmeden Eivind G. Tveiten beskriver Aagot Noss hvordan Tveiten laget büde bolesøljer, slangesøljer, halsringer, spenner og maler.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Berge, Rikard. (1925): Norskt bondesylv. Risør. Opptrykk utgitt av Noregs Boklag 1975. ISBN 82 522 0102 4
- Fossberg, Jorunn, (1991): Draktsølv. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07340-8
- Fossberg, Jorunn, (1971): Smykker: Middelalder. I Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bd 16, spalte 278-286. Oslo.
- Noss, Aagot, (1986): Draktsølvet frü DEN NORSKE SAMLINGA, NORDISKA MUSEET STOCKHOLM. Norsk Folkemuseum, Oslo.
- Noss, Aagot (2003): FrĂĽ tradisjonell klesskikk til bunad i Vest-Telemark. Oslo. ISBN 82-7099-367-0
- Noss, Aagot (1970): ÂŤSylvsmeden Eivind G. Tveiten.Âť I Norsk Folkemuseums ĂĽrbok, By og bygd nr 22, s.11-52, Oslo. (OgsĂĽ publisert som vedlegg i opptrykk av Rikard Berge: Norsk bondesylv, 1975.)
- Tveiten, Eivind, (1955): ÂŤBunadsylvet.Âť I Telemarksbunader. Nedervde kledeskikkar for menn og kvinner. Telemark husflidssentral i samarbeid med Mittet & Co. 1955.
- Visted, Kristofer (1918): Vor gamle bondekultur. Kristiania.
