Dresin

Pedaldrevet dresin.

Hånddrevne dresiner ble brukt i gruvedriften ved Kongsberg Sølvverk. Fra en av utstillingene i Kongens gruve, Kongsberg

Dresin er et fremkomstmiddel som går på jernbaneskinner. Dresinen ble oppfunnet i 1840-årene av tyskeren Karl Drais. Dresin ble blant annet brukt til å inspisere jernbanelinjen. De ble også brukt til persontransport i forbindelse med gruvedrift, eksempelvis på Kongsberg. På Kongsberg ble dresinen brukt frem til siste del av 1800-tallet. Etter hvert ble dresinen brukt som underholdning. Blant annet har en «jernbanelinje» med dresiner funnes som attraksjon for barn på Tusenfryd. Den settes i bevegelse ved å tråkke på to pedaler, eller med håndkraft.

Begrepet

Ordet dresin i det norske språk har sin opprinnelse i det tyske order Draisine, som kom fra den tyske baronen Karl Drais von Sauerbronn (1785-1851) som allerede i 1813 utviklet en fotdrevet vogn med fire hjul. Fire år senere, i 1817, utviklet han en tohjuls løpesykkel. Til å begynne med var Karl Drais opptatt av kjøretøy beregnet på veg, men i 1838 dukket den østerrikske fabrikkeieren Frans Aloys Bernard i Wien fram med den første patenterte skinnegående «løpemaskin» med to hjul. I 1842 hadde jernbanebyggingen startet omkring byen Karlsruhe, og Karl Drais fikk inspirasjon til å utvikle en fotdrevet firehjuls vogn for skinnedrift. Etter dette, ble fotdrevne skinnegående vogner betegnet som «draisine». Betegnelsen spredde seg til Frankrike og England hvor det konkurrerte med ordet velosiped om de samme kjøretøyene.

I Norge har man tatt i bruk ordet tralle for samtidige dresintyper fra to til fire hjul uansett størrelse. Dette ordet kom på offisiell dokumentasjon i året 1879 da tjenestereglementet for Norges Statsbaners personell definerte de samme kjøretøyer som dresiner og traller. Større motordrevne dresiner betegnes ifølge tjenestereglementet fra 1926 som motortraller, ettersom disse er en mellomting mellom dresin og skinnebil. Forskjellige land har forskjellige betegnelser. I USA bruker man hand cars for de med manuell fremdrift og speeders for de med mekanisk kraft.

Dresinen

Trampetrallen på Kløfta stasjon i 1952.

Den enkle beskrivelsen av kjøretøyet fra et teknisk perspektiv er at det er et lett og åpent kjøretøy med fire hjuler som beveges ved hjelp av krank- eller veivaksel-prinsippet. Det siste prinsippet ble senere brukt i tråbilene. Det var vanlig at to mann betjente disse firehjuls dresinene, som var bygd med fot- eller håndbetjening. Men det er meget forskjellige dresintyper fra de eldste som hadde store drivhjul til de minste som fungerer likesom sparken.

Trampetraller

Et kallenavn på de store firehjulstrallene som kom til Norge på midten av 1860-tallet er «Dreper'n». Disse trallene hadde en vekt på mellom 500 og 600 kg og ble drevet med manuell fotkraft fra to mann gjennom veivaksel-prinsippet. For mennene som måtte drive disse trallene var det et tungt arbeid; helt på grensen av å være uhåndterlig. Derav kallenavnet. To eksempler er blitt bevart, en normalsporede tralle fra Kongsvingerbanen som har store drivhjul på hovedakselen, hjuldiameteren er på 135 centimeter. Og en smalsporet tralle fra Randsfjordbanen som har den samme konstruksjonen med store drivhjul forut og mindre løpehjul bak, selv om den har rammeverk i sammenligning. Den var ikke mindre krevende. En smalsporet tralle på Rørosbanen som ikke er bevart, hadde navnet «Tordenskjold».

Håndtraller

Håndtrallen var et allsidig kjøretøy som fantes i en rekke forskjellige utgaver, men disse har det samme kraftoverføringsprinsippet; ved å være hånddrevet ved hjelp av en spak. Spaken ble skjøvet frem og tilbake, så kraften som oppsto, overføres eksentrisk til en veiv og derfra med tannhjulsoverføring til drivakselen. Håndtrallene har rammer av variert design, dels av jern, dels av tre, de meste spinkle rammekonstruksjoner var foretrukket selv om det fantes mer forfinede eksempler med passasjersete. De fleste håndtrallene hadde fire hjul, men det var også eksemplarer med tre hjul, selv om de var uvanlige i Norge.

De fleste avbildede norske håndtraller har vertikale håndtak i selve spaken, andre av nyere dato har horisontale håndtak festet til spaken.

Pumpetraller

Denne dresintypen som var meget utbredt på det amerikanske kontinentet, var en spesiell håndtralle som på amerikansk-engelsk betegnes som hand cars. Den var sjeldent på det europeiske kontinentet, bare et eksempel i Norge har vært bevart - en pumpetralle av type «Sheffield Section Hand Car» som var levert til Dunderlandsbanen i 1904. To mann skulle stå på hver sin ende av plattformen og gripe tak i håndtakene festet til en vektstang opplagret på midten. Ved å «pumpe» med veivstangen blir manuell kraft overført til veivakselen og deretter til drivhjulene. Enkelte typer manuelle brannpumper ble betjent på samme måte, det kan ha gitt opphav til navnet.

Sykkeltraller

Dette trallekjøretøyet er en kombinasjon mellom sykkelen og dresinen ved å bruke framdriftsmetoden fra sykkelen, det vil si pedalkrank, tannhjul og kjede til drivaksel og hjul. Man vet ikke når denne dresintypen kom til Norge, men trolig var det i 1898-99, da en del av baneutstyret som var opptegnet for ettertiden av Hovedbanen, nevnte en velocipeddraisin. Sykkeldresiner kunne bygges lettere enn de tidligere trallene, et eksemplar på Flisabanen som var brukt av banemesteren for inspeksjonskjøring, veide bare 45 kilo. Den svenske fabrikken Orion som hadde leverte sykkeltrallen til banemesteren, kunne også tilby en velocipeddresin på bare 31 kilo, med store hjul på sykkelsiden.

Forskjellige typer hjul var benyttet på sykkeltrallen, både vanlige flenshjul og lamellhjul. Den vanlige sykkeltrallen fikk etter hvert to større, dobbeltflensede hjul på sykkelsiden og et løpehjul - også kalt spisshjul - på motsatt side. Firehjuls sykkeltraller betegnes som dobbeltdresin ettersom to mann har hver sitt pedalutstyr, når det var nok med bare én mann på trehjulstrallen. Sykkeltrallen ble den meste vanlige dresintypen på de norske jernbanene, og som kunne ha norsk opprinnelse fordi flere verksteder tilbød egne sykkeltraller. Et eksempel er Ing. Hagen mek. Verksted i Hamar, hvor Sverre Hagen utviklet lamellhjul som var basert på en stålskive påboltet fire ringer - den innerste ringen fungerte som flens mens de andre utgjorde hjulbanen mot skinnene. Dette var en suksessoppskrift for Hagen i lang tid, og et stort antall sykkeltraller var levert fra Hamar. Et av de største fortrinnene med lamellhjul sammenlignet med tradisjonelle hjul var redusert rullemotstand når skinnehodet var belagt med snø eller is. Et tradisjonelt hjul vil hele tiden forsøke å klatre opp på og presse sammen snøen, dermed blir dresinen gående kontinuerlig i oppoverbakke. Et lamellhjul vil skjære gjennom snøen, knuse isen og i noen grad få isen til å falle ned fra skinnehodet.

Sparketraller

Disse trallene var utelukkende brukt på stasjonsområder når personalet skulle utføre oppdrag som å sette opp eller ta ned flaggsignaler/parafinlamper, legge over og sikre innkjørsporveksler. Var stasjonsområdet langt eller dekket av snø kunne det være både tid og krefter å spare.

Disse uvanlige trallene var sannsynlig en skandinavisk spesialitet ettersom utenlandske publikasjoner beskrev dem som merkverdigheter i sin omtale av baneutstyret i Norge. Det er på en måte en sparkstøtting med lamellhjul man satt, stod eller stod på kneet på - og så sparket seg framover. Banevokteren kunne etter eget valg ta med sparketrallen på toget et stykke oppover, og enten sparke eller utnytte den akkumulerte stillingsenergien nedover igjen.