Aldusblad

Aldusbladet er et typografisk ornament oppkalt etter den italienske boktrykkeren og forleggeren Aldus Manutius (ca. 1450–1515). Han brukte det karakteristiske bladtegnet som dekorativt element i sine bøker. Formen har også blitt kalt hedera-tegnet, etter det latinske ordet for eføy (hedera), fordi den opprinnelige utformingen hadde en viss likhet med eføyblader. Med tiden ble bladet mer stilisert og fikk den hjerteformen som er mest kjent i dag. Aldusbladet regnes som en del av gruppen fleuroner – blomsterlignende typografiske ornamenter brukt for å utsmykke trykte tekster.

Historie

Bruken av lignende bladornamenter kan spores tilbake til antikke greske inskripsjoner, der de ble brukt for å markere pauser i teksten. I renessansen ble tegnet tatt i bruk som avsnittsmarkør (alineategn), særlig i boktrykk der man ønsket å fremheve starten på nye tekstpartier.

Gjennom den omfattende bruken hos Aldus Manutius på 1500-tallet fikk bladet stor utbredelse i Europa. Det ble brukt som avslutningstegn i tekstpassasjer, som utsmykning på tittelsider, og enkelte trykkere brukte det også som verkstedsmerke for å signalisere hvor boken var produsert.

I moderne tid er symbolet mindre vanlig. Typografen Hans Peter Willberg benyttet det i sitt verk Schriften erkennen (1981) for å markere starten på tilleggskommentarer. Aldusbladet brukes også i dag som logo for forlaget Hermann Schmidt i Mainz.

Form og symbolikk

Aldusbladet startet som en stilisert avbildning av et eføyblad, men ble gradvis forenklet og gjort mer symmetrisk gjennom renessansens boktrykkerkunst. Over tid utviklet formen seg til å ligne et lite, dekorativt hjerte, noe som gjorde den lett gjenkjennelig og estetisk tiltalende som typografisk ornament. Denne forenklede utgaven ble foretrukket i senere bokproduksjon, både for sin dekorative effekt og for enkelheten i stempling og trykking.