Olav Midttun

I kretsen av begavede filologer som i første halvdel av 1900-tallet kjempet for målreising og norskdom, står Olav Midttun som en samlende og allesteds nærværende skikkelse. Han var redaktør, organisasjonsmann og gransker, og 50 år gammel ble han riksprogramsjef for det nyetablerte NRK. Selv om han bare satt i stillingen i 8 år, gav han det norske radioprogrammet et varig stempel av mål og bygdekultur som fulgte institusjonen i mange tiår.

Faren var venstremann, folkehøyskolemann og grundtvigianer, utdannet ved Stord seminarium. Olav fikk som sine tre brødre den første undervisningen av faren hjemme i Hardanger, først i Mauranger, siden i Norheimsund. Her opplevde guttene så vel farens brennende engasjement under konsulatsaken i 1890-årene som keiser Wilhelms sommerbesøk. 1894 flyttet familien til Øyestad utenfor Arendal. Olav ble sendt til byens middelskole og gymnas og tok examen artium 1901 og deretter Krigsskolens nederste avdeling. Hele sitt liv var Midttun en varm forsvarsvenn i pakt med 1890-årenes venstreånd; han tjenestegjorde som frivillig “sommerløytnant” i mange år og avanserte til kaptein, noe som var sjeldent for en som ikke hadde gjennomført Krigsskolens øverste avdeling.

I studietiden kom Midttun raskt inn i norskdomsrørslas organisasjoner – Mållaget, Samlaget og ungdomsrørsla. Særlig mye betydde møtene i studentmållagskretsen “Pønskarlaget”, med bl.a. Halvdan Koht, Knut Liestøl og Arne Bergsgård. Midttun kunne i en slik krets av begavelser virke heller beskjeden, men fant etter hvert sin plass som redaktør og utgiver av andres verk, og han ble en trofast tillitsmann i de verv som måtte fylles. Et høydepunkt i hans studietid ble kampen mot Karlstadforliket og for republikken 1905, der Pønskarlagets medlemmer deltok med ikke liten aktivisme; en plan om å sprenge Karl Johan-statuen med dynamitt ble så vidt gitt opp.

Midttun ble cand.philol. 1910 med hovedoppgave om Vinje, som han siden fortsatte sine granskinger av gjennom hele livet. Etter eksamen virket han noen år som timelærer ved ulike skoler, før han 1917 etterfulgte Knut Liestøl som dosent i nynorsk ved universitetet, den gang nærmest en lektorstilling. Ved siden av hadde han tallrike oppdrag som nynorskkonsulent og var redaktør for tidsskriftet Syn og Segn fra 1908 til 1960. Under Midttuns redaksjon ble det utvidet til månedsskrift av aktuelt og variert innhold, populærvitenskapelig i orientering, men også med helt originale bidrag innimellom, de fleste levert av Pønskarlagets medlemmer. Midttun la vekt på å dekke også tekniske og naturvitenskapelige emner, ut fra tanken at nynorsk mål skulle favne alle livs- og språkområder – unntatt de mange rettskrivningsstrider: “Det galdt å få folk til å skriva på målet, ikkje om målet.”

Da Norsk rikskringkasting (NRK) ble etablert 1933, ble Midttun tilbudt den nye stillingen som riksprogramsjef. Han tiltrådte året etter og åpnet straks for mer nynorsk i sendingene, både gjennom værmeldinger, annonseringer og dagsnytt. En omfattende lytterprotest bredte seg straks over hele Østlandet, med krav om lytteravstemning. NRKs støttespillere, særlig innen Arbeiderpartiet, fulgte stormen med bekymring. Stortinget vedtok med stort flertall det eneste programdirektiv det noen gang har gitt – om at NRK måtte ledes slik at målstriden “ikke blir kvesst til i utrengsmål”, en klar advarsel til Midttun om at hans mål-linje truet med å rive opp den konsensus som er nødvendig for et system med statskringkasting. Mindre kontroversielle var hans tiltak for å bringe mer norsk musikk og folkemusikk, flere lokalsamfunn og flere foredrag om språk og stedsnavn inn i riksprogrammet. Dette ble varige innslag i NRK.

Med den tyske okkupasjon 1940 oppstod store vansker for riksprogramsjefen. NRK ble tatt under tysk militær sensur og kontroll, men også tyske og norske nazister meldte seg med krav om adgang til mikrofonen. Allerede om kvelden 9. april bløffet Quisling og hans hjelper Scheidt seg adgang til studio, ved å påstå at de kom fra den tyske legasjon. At Midttun ikke maktet å stå imot, muliggjorde det fatale statskuppet med alle dets følger. Ut over sommeren 1940 fulgte mer press fra Reichskommissariat og dets norske hjelpere, i tillegg til kontrollen fra Wehrmacht. Midttun var flere ganger nær ved å gi opp, men ble bedt om å bli på post av Administrasjonsrådet.

Til sist kom bruddet. Etter innsettingen av de kommissariske statsråder ble Midttun og NRKs administrerende direktør Egil Sundt avskjediget 28. september 1940. Et dusin medarbeidere fulgte dem ved å si opp i protest. Det nye Kultur- og folkeopplysningsdepartementet hadde imidlertid et plaster klart. Etter en raskt innhentet kompetanseerklæring fra Francis Bull ble Midttun tilbudt å gå direkte over i et nyopprettet professorat i nynorsk diktning og målbruk, hvilket han aksepterte. Bull ble senere arrestert, og Midttun kom med i det såkalte aksjonsutvalget da universitetet 1943 ble stengt. Hans aksept av professoratet fikk derfor ikke andre følger enn at han måtte slåss hardt for å beholde det etter 1945.

Etter frigjøringen gikk han først tilbake til riksprogramsjefstillingen. Dette var forberedt gjennom de to siste okkupasjonsårene, da Midttun og Sundt i hemmelighet organiserte en beredskapsgruppe for gjenerobringen av NRK. 8. mai rykket den inn på Marienlyst for å overta etter tyskere og NS. Overtakelsen gikk over all forventning. Men arbeidet med å bygge opp igjen institusjonen og sikre et programtilbud i samsvar med realiteten – lyttere flest hadde fått inndratt radioapparatene under okkupasjonen – ble ytterst krevende. Midttun gikk også inn for en ny administrasjonsordning, med en øverste sjef fra programsiden som leder av NRK, etter en redaktørmodell. Før den var på plass, hadde han imidlertid kommet til enighet med Det akademiske kollegium og kunne sommeren 1947 gjeninntre i professoratet fra 1940.

Midttun var bl.a. formann i Noregs Ungdomslag 1915–26, i Noregs Mållag 1929–34 og i tilsynsnemnda for Norsk ordbok fra 1930, og han var målkonsulent for Det Norske Teatret 1912–21 og 1925–33.

Olav Midttuns siste år ble viet arbeidet med artikkelsamlingen Mål og menn (1953), samt Syn og Segn, der han fikk god hjelp av Magne Skodvin. Den store boken om Vinje fikk han aldri ferdig. Men han rakk å få ut den sjarmerende selvbiografien Livsminne rett før sin død.